Mt. Fashion

For å si det sånn - fæsh'n is not my pæsh'n. Klær er til for å dekke kroppen, og mote betyr ikke mer for meg enn at det er fjorårets' som kommer på salg. Men selvsagt liker jeg som alle kvinner å få høre; "så fin du er i dag!" Ikke at det skjer så ofte, dundretøy kommer stort sett i en form og en farge som selv Jan Thomas ville fått rynker av.

Så som de fleste dundrer er jeg mest komfortabel med å kjøpe tøyet mitt fra godstolen hjemme. Både fordi jeg ikke liker å se blikket til beinskrammelet med spraytan og tyggis når de ikke har noe i min størrelse, og fordi jeg generelt hater shopping. Jeg mangler rett og slett det genet. Ja bortsett fra når det gjelder sånt som julegaver og storinnkjøp på Hypermarkedet, det har potensiale i seg for fremtidig KOS. Det har ikke klesshopping for meg. Der er potensialet for EMO-depping og påfølgende trøstespising større.

Så da unngår jeg det, og setter meg heller i godstolen med sesongens kataloger og en feit rød tusj, og "vindusshopper" av hjertens lyst. Hvis de har vært flinke nok til å få klærne til å se ut som om de kan passe også en overfrodig dundre, så tar jeg katalogen med meg bort til pcen og bestiller noen av dem.

Men hvor stor prosentandel av de klærne jeg noen gang har bestilt fra kataloger, har jeg faktisk brukt, i alle fall én gang? Max 25%, no kidding!
Og bortsett fra et par rystende øggli plagg som har funnet veien til returpost + en sekk til fattigere-enn-meg i fjor, så har resten blitt lagret i påvente av at jeg skal krympe...

Og toppen av dundrepsykose er de plaggene jeg med vilje har bestilt for små, fordi jeg har gått ned 2 kilo og tror jeg skal gå ned 20 til før festen om to måneder. Selvbedrag på høyt plan!

Men ok, jeg kunne tilgitt meg selv alle disse feilkjøpene hvis jeg hadde fått prekivert klærne på en fornuftig måte. Men de kommer ikke lengre enn til et stadig voksende tøyfjell som blir flyttet fra rom til rom. Nå måtte jeg gå åtte turer for å flytte Mt.Fashion fra mitt soverom til gjesterommet!
(en forflytning som foregår ujevnlig, avhengig av hvilket av rommene jeg har akutt behov for å se rimelig ryddig. Mt.Fashion kalles derfor også nomadetøyfjellet her i huset. Akk.)

(det stemmer - det ER juletreet mitt som
står å blomstrer på loftgangen fremdeles...)

Og i mellomtiden er klesskapet nesten tomt. Jeg henter aldri noe ut av det, eller legger noe inn. Rotasjonen av klær her i huset er fra klessnor til kropp til skittentøy. Noen ganger blir klessnoren så full at den må tømmes litt før jeg får hengt opp mer nyvasket. Men det kommer ikke inn i skapet nei, men på toppen av "sortere-senere"-haugen. Og der har det en tendens til å bli borte og glemt, og jeg lever stadig med den bevisstheten at "jeg har ikke noe å ha på meg!"

Og i går fikk jeg melding fra SparKjøp om at pakken jeg ikke engang kan huske at jeg har bestilt er på vei...


Jeg bare MÅ få prekivert det fjellet...

Årets først utekaffekos!

Og når Mt. Fashion igjen blir for mye å takle, så er det godt å tjyvstarte på våren og ta med seg kaffen og en bok ut til solkroken.

Ja, du leste riktig; jeg har inntatt årets første kaffekos ute på terassen, i "varm" januarsol og til lyden av lykkelige småpippipper - Loving it!
No kidding.

Det er bare 4 uker til 1.mars og vår!

Dagen i Dag...

Året er enda vinterlig og nytt, men våren kommer snart
ute er det bitende kaldt, men solen skinner løfterikt klart
uken har vært lang og tung, men nå er freddan her
når jeg kommer hjem skal jeg krype inn i koseklær

Livet kan være grått og trist, men også rosa og lykkelig
hverdagen kan tynge, men ein lyt sjå alt som er tilgjengelig
hvis vi bare velger det så kan vi finne både ro og latter
for rundt omkring oss bugner hverdagen av små skatter

våren er uungåelig, den blomstrer allerede i mitt sinn
og solen varmer faktisk på mitt vinterkalde røde kinn
mine vakre samboere har gitt meg uendelig mye glede
Livet er fantastisk deilig, bare man velger å SE det!

to vakre versjoner av samme sang...

 

Nøkkelhullsmerking og dundre-psykologi

Jeg vil sende en blomst til geniet bak nøkkelhullsmerking - for en fantastisk idé!

 Velger du en matvare merket med Nøkkelhullet inneholder denne mindre fett, sukker, salt eller mer  fiber enn sammenlignbare alternativer.

Jeg slipper å bruke halve dagen på shopping fordi jeg må sette brillene på min nese og nilese og dechiffere innholdsfortegnelser, dermed få utslag i dundre-psyken min og bli mer sulten og falle for fryktelige fete fristelser.
Og jeg blir tipset om nye matvarer som jeg plukker opp fordi jeg har sett dem gjennom nøkkelhullet!

Nøkkelhullet og matloggen på Roedenettet som teller kalorusker FOR meg, gjør det så mye enklere å legge om kostholdet enn før. Hipp hurra for at at andre tenker kostholdsdetaljer for meg, så slipper jeg det selv!

                                            Helt fan-føkking-tastisk!

Og så viser det seg at ting jeg antok var NEI er JA, tenk Grandis med nøkkelhullsmerking!
Så hver gang jeg er i butikken så vagger jeg nå håpefullt bort til sjokoladehylla og speider etter om noen av mine favoritter har fått det liflige nøkkelhullet på seg.

Og hva skuet mine øyne i dag - Walter har blitt nøkkelhullsmerket og godkjent av livsmedelsverket! HUJJAAA!!!!

kjære sjokoladegud i sjokoladehimmern...

Neida... men det er lov å drømme!

Oh vell, det er fremdeles digg med koko-te og røde epler...


Og når jeg er inne på temaet livsstilsendring - over til selvmanipulering til trim!
Dagens tips: ta noe enkelt og gjør det vanskelig. Som for eksempel en sparketur:

1. Sørg for å finne veier som enten er overstrødd med grus eller hvor en varm
 januarsol retten og sletten har fjernet snøen, og du må GÅ og BÆRE sparken.
(NB! Legg merke til hva den ansvarlige hundeeieren har hengt på sparken)

2. Let så etter bedre sparkføre på ubrøytede skogsveier, noe som OGSÅ medfører at
 du må BÆRE sparken, gjerne KLATRE (krype), over brøytekanter som selvsagt
 tetter igjen enden av skogsveien..

Og hvis man nå er svett og har vondt i gamle krigsskader (som brukne ankler), så kan man ta en liten pustepause og setter rævva si ned på stolen med meier. Men man kan samtidig benytte anledningen til å trene armmusklene med å kaste ball. Ved denne øvelsen trenger man ekstrautstyr i form av en hund som kan hente den igjen, vi skal jo ikke løpe og hente den selv og overdrive trimmen, skal vi vel?

3. Finn en passende stor parkeringsplass, parker rævva på meiestolen og tren armene med å kaste ball.

4. Man trener også sine fingermuskler med å "sloss" for å få ballen ut av hundekjeften.

Åh ja, på veien hjem passerte jeg et gammelt lager, og der fant jeg dette; Rasmus Monsens hideout away from home! Jeg kjenner igjen de potesporene overalt, det nytter ikke å nekte, Rasmus!

Og det er muligens også svaret på den mystifistiske gåten han presenterte i den snørike og kalde julen: de sølete potesporene!

Pingvinenes dans på glattisen

Jeg la plutselig merke til det her om dagen, og det er sikkert ikke kun min unike observasjon, for det er så innlysende:

Mennesker på glattisen ser ut som pingviner.

 


Spesielt de som er så tøffe at de ikke bruker pigger. Forsiktige små skritt mens de ser ned, armene lett ut til siden for ballanse, lett vaggende gange.

Og så, når de mister fotfestet - en ugrasiøs dans med veivende armer og bein mens de kjemper for å finne tilbake til den lille ballansen man hadde - eller deise overende og brekke armer og bein, eller i det minste få sjikkeli blårævv.

Selv stolprer jeg meg fram på krykker med dødspigger, og sko med pigger som kan tåle en NAF-test, og er stødig firebeint.
Men med en fart som en nittiåring høy på koffein.

Sånn blir man av å brekke ankelen to ganger - alle gode ting skal ikke bli tre! Det holder lenge med to ganger takk - hører du gangspøkelse? Gå å brekk dine egne skranglebein.

Jeg er ganske lei av dette kvasi-uhendig-kæppet mitt, som gjør hverdagslige småting småvanskelige. Jeg har blitt så redd for å falle at jeg knapt våger å stå oppreist, langt mindre klatre opp på en gardintrapp.
Så da blir det ikke lett å skifte lyspære i taklampen, eller fylle fuglematdispenseren - noe som innebærer både glatt underlag OG gardintrapp - scary shit!

høyt henger det, og tomt er det...

Stakkars pippipper... Jeg må mote meg opp i flere dager før jeg får karret meg ut og fylle den, men i dag fikk de endelig mat for helgen.

min fuglefrøhund smattet ivrig på nedfallsfrø...

sånn, røret er fylt og Sofie fuglefrøhund smatter ivrig videre.

KÅM Å SPIIIS!!!

kommme da pippipper..!

...anyone?

Akutt pulpitt!

Ringer det en bjelle som trigger minner fra fordums tannpine og vekker tannlegeskrekktrollet og får bankkontoen til å ynke seg av luftsmerter?

Det gjør det hos meg i alle fall.
Og siden jeg aldri har presset en baby ut av hufsa, så kan jeg med hånden på hjertet si at de største smertene jeg har kjent har vært i andre enden - i kjeften!

Sist dette skjedde var det en fersk tannlege i Bæærum som klarte å gjøre galt verre, til jeg satt i bue i tannlegestolen og rautet som en sjøku av smerte!
Neida...
Men jeg har aldri vært så nært ved å utøve vold, jeg hold tilbake en knockout som ville sendt halvparten av HENNES tenner ned i hufsa hennes!

Heldigvis har jeg en bedre tannlege nå, som surfet på betennelsesmerten og fikk temmet og fjernet den helt. Helt fantastisk, jeg elsker deg, tannlege-Kjersti!

Så de største smertene jeg satt igjen med var jo da i bankkortet, som jeg hastig hadde fylt for noen få dager siden og nå tømte igjen - bare luftsmertene var igjen...igjen!


Og hadde det ikke vært for at jeg har begrenset denne bloggen til å være politisk ukorrekt og 100% ego, så hadde jeg skreket HØYT ut om det urettferdige i den blodige prisen for fattige tenner. 

Og i dag ville jeg også  sagt gratulere til fjorårets nordmann og årets innvandrerkjendis, de papirløse flyktningenes beste ambassadør og ansikt - Maria Amelie som slapp ut fra Trandum Transittfengsel i dag. 

Jeg er patetisk følelsesmenneske nok til å håpe dette er første steg mot norsk statsborgerskap for henne. 

Og siden hennes sak har satt befolkningens blikk og medias fokus på innvandring, så håper jeg at  det medfører at politikk og lover og byråkrati og ventetid blir ryddet skikkelig opp i nå, for å gjøre møtet med Norge mer humant for innvandrere og asylsøkere, enten det blir kort eller for alltid... 

Men det skal jeg ikke si noe om, blir så sur av samfunnsengasjement og krig og fred og poletikk å sånn, så andre får ta seg av å mene og synse om slikt. Men jeg kjenner jeg er glad for at jeg er bare økonomisk flyktning og sørvandrer i mitt eget land, og ikke en innvandrer...

I steden skal jeg fortelle det at Roede har en nettside (www.vektklubben.no) der man kan registrere alt man spiser og så bare popper det opp hvor mange kalorusker man har fått i seg. Og tenk - JEG FÅR IKKE I MEG MANGE NOK! Det viser seg at det stemte da, at jeg sliter med å få i meg nok mat! Helt fan-føkkings-tastisk! I kveld blir det FEST i matfatet!


Nå gjelder det bare å komme seg i mer fysisk aktivitet, og da jeg nøt synet av disse to i dag, så gikk det opp for meg - jeg trenger en sparringspartner å rulle i snøen med!

Hmm, jeg tror det er på tide å finne frem saksen og klippe et kikkehull til øynene for frøken Labbetuss...

SPIIIS!

Det sa Roederepresentanten at vi bare kunne forestille oss; at hun satt på nakken vår og skreik i øret vårt; "SPIIIS!"

For det er veeeldig viktig å spise ofte og jevnlig. Og vi kom nemlig til å kjenne at det var uvanlig mye mat, og vi kom til å tenke at vi hadde aldri spist så mye og så ofte før. Og vi kom til å slite med å få i oss alt.

Riiight! Jeg er feit fordi jeg tidligere har spist som en spurv...

Goddag, mitt navn er Pinky, og jeg kan ete en hel grandis med ekstra ost - alene!
Neida...

Men jeg sliter ikke akkurat med å få i meg "all" maten heller... Savner noe søtt etter middagen, men har funnet ut at kokoste med masse suketter i sammen med et av julens røde epler, er både veldig veldig veldig godt, og en himmelsk erstatning for Walter.

Makan, det skulle jeg visst for 10 kilo siden!
Ok, for 20 kilo siden...

*sukk*

Ok det var da fært da! For 30 kilo siden! Men nå innrømmer jeg ikke mer altså, noen hemmeligheter skal jo en dame ha, og dette vil jeg ikke snakke om!

Seee så søt en kosepus som har krøpet under det lune pleddet!

*distraherer med søtt bilde, og sniker seg bort fra emnet*

Jeg har blitt grepet av inspirasjon og har ryddet Roede-metodisk i skuffer og skap.
Jeg har brutalt kastet/gitt bort/ fjernlagret godis og godismat.
Og erstattet det med et par solide sunne handleturer, som den i går da Murphy var så ekkel med meg og velta hele bloggen jeg egentlig tenkte å skrive...

Og jeg oppdager slike praktfulle ting som at taco med grov tortilla, kyllingkjøttdeig og mager kesam, smaker akkurat like godt som tacoskjell, kukjøttdeig, og rømme.

Jeg savnet ikke osten engang - det skal ikke være mulig for en cheesoman!

Og jeg var lykkelig stappmett i flere timer etterpå - min indre dundre var strålende fornøyd og danset happydance mens jeg lagde kabaret til søndagslunsjen. Som er en genial måte å få i seg grønnsaker på.

Roede-menyen er ikke like deprimerende nazi som Grete roede-dietten var da jei var ung! Eller det fordi jeg er en gammel dame blitt, og har fått voksnere smaksløker...?

The Walk of Shame

"kortet er ikke godkjent"
(whaaat?)

Prøv i gjen du.

"kortet er ikke godkjent"
(WhatThaFåååkk?!?)







På dette tidspunktet begynte stress-svetten min å piple under en allerde shoppeklam pannelugg, mens smilet stivnet og ansiktsmusklene nærmet seg krampe av å holde ansiktet i et uskyldig jeg-er-ikke-både-halt-og-feit-og-BLAKK-mine. Jeg følte det lyste uføretrygdet slask av meg!

Og da kortet var testet og avvist, også i kasse nummer to, så var leamusen i venstre øyelokk et faktum.
Med dirrende øye forhandlet vi oss fram til at de skulle sette hele handlevognen med alle varene mine på kjølerommet mens jeg går hjem og fikser.
Det eneste plusset er at jeg heldigvis ikke kompletterte inntrykket med en vogn full av sjokolade og potetgull og annet pinlig dundre-for...

Men alt dette foregår selv-FØKKINGS-følgelig lørdags formiddag, under oppsyn av hele halve nabolaget på den lille lokalbutikken. Damned Murphy og hans damnend lov, herfra og til evigheten!
Jeg tvang selvsagt meg selv til å møte blikket til hele halve publikum bak meg, og veksle et par oppgitte ord med de nærmeste om "feil på kort og sviktende terminaler", mens jeg overså de vitende/medlidende blikkene.

Hvis det noen sinne har eksistert noe som med rette kan kalles walk of shame, så må det være å måtte forlate alle sine matvarer og gå tomhendt ut av butikken fordi man ikke kan betale. I den andre betydningen av uttrykket så har man i det minste hatt det litt "morsomt"...

Og hadde jeg bare kunnet fly hjem og tilbake til butikken igjen på mine grevinneheng, så hadde jeg flabset så fort at jeg var tilbake før de hadde fått lagret bort handlevognen min. Tidsnok til at de samme kundene hadde fått se at jeg kunne betale for meg når jeg kom tilbake!

Akk stolthet, du fikk deg en knekk i dag.

Tror jeg må bruke et par av Roedes FRImerker på den siste Juleøllen fra Aas...

Det blir itte mere pudding, tjukka!

Adjø sixpack juleøl - welcome sixpack magemuskler! (as if)


So long, Walter my love, it's time to say Goodbye...



men det er egentlig helt greit, kjenner jeg. Jeg har klart å spise meg lei. No kidding! Den siste sjokoladeplata fra taxfree'en tror jeg skal få lov til å ligge i kriseskapet sammen med den forseglede resten av julens issjokolade, i fall jeg blir nøden nær av kcalorispykose.

For ja da, i går svingte jeg mot Roedekurs og lettmat, og ikke til Egon og biffsnaddern. Og da jeg gynget og stønnet meg ut av taxien - og slapp en ufeminin men luktfri avskjedssalutt på grunn av anstrengelsen - så skjønte jeg jo at det er høyst nødvendig med slike strakstiltak... *flaut sukk*

sjokoladeforsegling

Men kom faen ikke å rosamale det og kalle det livsstilsendring!
Så snart man begynner veie brødskiva og telle kalorier så er det diett og SLANKING!


Og tenk, akkurat det sa den energiske Roede-representanten at jeg hadde rett i. Siden jeg har brukt de siste dagene til å stappe trynet med godsaker så betyr det at jeg ikke ønsker en livsstilsendring velkommen, men ser på det som en diett der jeg for en tid må ta farvel med godsakene!

...åååjaaa, skjønner... Faaaen.... *innstillingsjustering*











Så her må det nå tenkes livsstilsendring og leses Reode-pensum og lære seg om JAmat og NEImat og FYmat og FRImerker.

Og å måle seg selv med målebånd - det er ikke lett, vet du! Navelen er ikke, som i måleoppskriften,  en del av midjen. Men har sammen med magen den sitter i, blitt tatt av tyngdekraften og relokert ned på linje med hoftene. Og samme kraft har medført puppendesig og gjort midjemålet ekstra stort! Skal jeg liksom flytte på valker og pupper når jeg måler?

Jeg trenger flere hender...

Gulerøtter er JAmat!

 Akk ja, jeg har gjennom årenes lange løp slanket av og på meg mange kilo med forskjellige metoder, men nå er ringen sluttet. Første gang jeg gikk på Gretes kurs var jeg 18 år og var 7 små kilo unna idealvekten. Noe jeg klarte å slanke bort med glans. Og senere legge på igjen - and then some. Som jeg enda en gang tok av og la på, og så en kilo til. Og enda en kilo, og så to til å, så tre til å, så TI til! Å så plutselig hadde jeg tresifret og var fleske-riking!

Jeg skulle vært like lur som den andre rikingen og samlet på lifter i steden... se Rikingen på VG-tv

GUD: consider it done, my chubby child! *moahaha*

Men denne gangen, DENNE gangen skal jeg klare det!

Jeg skal ikke brekke noen bein og spise meg bort mens jeg ligger og depper i sykesofa og ser på tv!

Denne gangen skal jeg ikke"glemme meg bort" og la meg friste av:






Denne gangen skal det bli en varig livsstilsendring!

Just DO IT, Pinky!


(do we belive in me?)

Do you want the good news or the bad news first?

for lite stekt...

for MYE stekt. Føkk!

Med gårdagens pannekake-bacon-ertesuppe tungt hvilende i min kropp og sjel, så er ikke de to sistnevnte i høygir. Så i dag satt jeg nesten ferdig butikkturpåkledd og vegetert foran tv/pc i en time (ok, to), før avgjørelsen falt; NEH, jeg gidder faktisk ikke gå på butikken for å kjøpe mitt siste potetgull. 

The good news: jeg er ikke så snopdesp at jeg kommer til å spise potetgull hele helgen, på tross av at jeg fra uken nedlegger veto mot sånt ved å starte på Roedekurs. Kanskje.

The bad news: jeg er så fette lat at jeg gidder ikke gå på butikken for å kjøpe potetgull,  på tross av at jeg fra uken nedlegger veto mot sånt ved å starte på Roedekurs. Kanskje...

Strengt tatt har vel ikke denne newsen noen interesseverdi for andre enn meg selv. Og kanskje en og annen tjukkas vil nikke gjenkjennende til den dundrepsykologiske problemstilling.

Oh, well... one shoe is off, again.

seletøy for sibirsk snøhund

Men så! Mer good news/bad news! Hvorfor gi meg når jeg først er i gang!
I går kjøpte jeg seletøy til Sofie for å bruke til sparkturene våre, sånn at hun ikke skal sakte kvele seg selv når hun forsøker å trekke daukjøttet på meier som peser bak henne.

Good news: jeg tok på meg andre skoen igjen og gikk ut alikavel, for Sofie ba så pent om en sparktur for å teste det nye seletøyet. Ja, jeg forstår og snakker hundsk.

Bad news: været har vært så nær mildt at det harde snedekket er for råttent for en tresiffra-kilos nordlending på spark, så jeg skar igjennom så jeg holdt på å stupe over hele doningen og brekke noe mer! No kidding!

"Ikke gå fra meg. drit i å ta bilde!"

"nngh, nnngh! Følge etter matmor!"

"Tally Ho, off we go!"

"Se opp for kumlokk!"

 

Og så da, når vi kom hjem og jeg var svett og selvtilfreds, så var jeg sulten på middag. NÅ!

Good news: jeg hadde glemt at jeg kjøpte en bakke ferdig bacalao før jul, og den dukket opp innerst i kjøleskapet etter en halvtimes utgraving for å lete etter noe lettvint middagsmat til en, fordi jeg fortjener det.

Bad news: den smakte ikke så godt, så det ble ostesmørbrød i sandwichgrillen steden...

Heeey, bacalao jo!

a sandwich a day keeps the bikini away...

Det minner meg på! Etter seletøyinnkjøpet gikk jeg innom en matbutikk, for å kjøpe noe spiselig. Vurderte å kjøpe potetgull der, men dama i kassa, som var like ved stedets snacks-shangri-la, ga meg så vitende blikk at jeg snudde og kjøpte tomater i steden. Anyhow, da jeg snuste forbi den fristende deli-avdelingen falt mitt blikk på dette: kald og gammel potetmos til tredve kroner for 400gram? Er det antikvitetspris siden den er halvannenukesgammel? (klikk på bilde og se produksjonsdato)
Kjøper folk faktisk dette?? Makan...

Ultradyr antikk potetmos

Potetgull-Shangri La

Å ja, og så drømte jeg årets første vårdrøm i natt! Jeg gikk gjennom en vei som var overgrodd av rosablomstrende trær - store duftende blomster. Og så våknet jeg av at jeg lo lykkelig, überdeilig måte å våkne på!

Forresten pleide jeg visst å le mye i søvne da jeg var lita, noe moj syns var skummelt. I wonder why... "oh no, I have a happy child!" ...liksom?