En ekte tjukkas

Hvis noen hadde fortalt meg for noen år siden at jeg en dag skulle komme til å lengte til skiløypa ute i skogen, så hadde jeg sagt at de måtte forveksle meg med en helt annen.

Men her er jeg, en helt annen enn jeg var, og nyter faktisk å tilbringe timesvis i skogens ro og skiløype, helt frivillig. Ikke med ski riktignok, men med staver. Og kanskje ikke i timesvis, men en god time i alle fall.

Og det er takket være Sofie. Min søte lille Ewok.
Kolla - lika eller hur?

Men tross staver til å sette fart på skrotten min, så har jeg ikke sjangs til å holde følge med den utålmodige pelsdotten min, tross trippende utålmodighet og manende blikk.

Så Sofie lå stort sett foran meg i løypa.

Laaaangt foran meg...

Men hvem kan vel holde følge med en hund. Det kan sikkert ikke Marthas engler engang. Så jeg har verken et håp eller en ambisjon om å få opp samme fart som Speedy.

Det var navnet hun fikk av Tjukkasgjengen vi gikk en aftentur med i en annen skog. De har jeg ikke bilde av, men de så ca. slik ut, med egne tjukkasgjengvester og greier:

Bortsett fra at det ikke var så mange. Og de var slett ikke tjukke. Men de var veldig hyggelige og påstod at jeg (nesten) ikke sinket dem, selv om jeg gikk bakerst og peste med stavene mine i oppovernedoverbakkerogberg.
Mens Sofie, når hun kom over uvanligheten i å gå i flokk, fant et gjeter-gen inni eventyrblandingen sin, og gjetet flokken ivrig i fullan frydefull fart. Hun fikk fort navnet Speedy, og sjarmerte de fleste, selv om hun fikk dem til å snuble når hun løp mellom beina på dem.

Og for meg var det også god trim å bli drevet fram av flokkbølgen, fortere og lengre enn jeg vanligvis går frivillig. Så I will be back, for jeg tenker ikke havne i den røde stolen... Så det.

...alle disse januardagene som kom og gikk...

ikke visste jeg at det var livet, som hadde det så forbanna travelt! Har jo gått glipp av hele januar jo! Ikke at det i seg selv er en tragedie, våren kan ikke komme fort nok for meg. Men hallo, ro ned nyåret litt da, jeg klarer ikke henge med i svingene!

Og så alt som har skjedd her i nummer 50 i januar...
For eksempel har  jeg ikke rukket å vise fram hvor vakkert julesviblene endelig sviblet, og juleamaryllisen endelig ryllet. Etter jul.
Nå er de hentet av søplemennene for lengst, og juleynt og julelys er pakket bort. Syns det er litt trist jeg. Men, bare 9 måneder til neste oppkjøring mot advent og jul - så jeg er allerede i gang med julehuskelisteskriving!




















Er de ikke vakre? Har allerede notert meg på neste års juleliste at jeg må huske å kjøpe juleblomstene så tidlig at de rekker å blomstre i Jula. OG at jeg ikke trenger å kjøpe flere røde stearinlys, som jeg gjør hvært år - nå har jeg ca. en million i skuffen!

Og så kom årets første fredag 13, og utenfor huset prøvde mitt personlige beinbruddspøkelse å lure meg ut på glattisen.

Men jeg har vært ute en vinternatt før, og kjenner beinbruddspøkelset mitt på den ustødige gangen, så jeg var forberedt.




Jeg bruker næmli brodder - såh det såh!





Om sjæbnen da syns jeg fortjente en premie vet jeg ikke, men der lå plutselig en femkroning, skinnende og blank, foran min solid broddeskodde fot.

Og jeg husket sist jeg fant en femkroning på asfalten; en sommerlig varm lørdag, da jeg var så ung at jeg gikk rundt i min barndoms gater i sommerkjole og hvite halvstømper, i klumper (tresko) med orange 70talls blomster på.

Den femkroningen var en liten formue, som jeg uten tanke på framtiden, staks byttet i en stor pose lørdagsgotteri. Rart hvordan synet av en asfaltmynt kan utløse et ras av minner...

Jeg tenkte jeg skulle plukke den når jeg kom tilbake fra tur, men da var den vekk.

Jeg tror Alex hadde tatt den, for han hadde signert snøen ved siden av veien, som en skikkelig ungdomskrimenell-tægger-pøbel.

Ungdommer nå til dags asså!

Ellers... vi har vandret gatelangs i januarsol

og sniffet på blåbærlyngen fra i fjor.

Vi har også streifet i den trollske vinterskogen vår og lett etter eventyr.

Sparken har fått plastski på, så nå skjærer ikke meiene ned i asfalten og bråbremser
så den slår middagen ut av magen min - vi flyter over som en julenisseslede!

Og ja, den har også fått votter på håndtakene, så nå er det ikke så kalde håndtak. 
s.m.r.t.

Og sledehunden har fått lekedressen på i kulden, 
og med det enda flere "åh, så bedårende"-smil fra forbipasserende.
I tillegg til en liten gutts: "Å pappa se på den lille hunden som trekker den store sleden!"

Og så bedårende er hun at jeg klarer ikke motstå kesamblikket, og lar henne få en smak
før jeg setter den i kjøleskapet. 

Neida, kødda! Det er selvsagt en tomboks hun får slikke restene av! 
Hvor usmakelig tror du jeg er?!

Jeg hadde allerede tømt Kesamboksen til min Roedevennlige middag: 
fiskekarbonade med grønnsaksmos og friske tomater. *sunn*

Roede ja, det er en annen ting som januar har bydd på, igjen.
Men det er en annen historie. Nå har denne bloggen allerede blitt så lang at jeg nesten ikke gidder skrive den ferdig. Må bare runde av med vise frem noe jeg nesten shoppet:

en Disneyaktig knall rosa lenestol som nesten ble MissPinkys ny trone!
Men jeg har allerede et overmøbelert hjem, og jeg fortjener den ikke.

Ja og så noe jeg har shoppet: julegave fra mamsen - et apparafifotografat! 
Eller digitalkamera, som det heter på normalnorsk. 
Nå kan jeg kanskje få tatt bilder som ikke blir mobilkamera-uklare. 
Hvis jeg klarer å bekjempe monteringsvegringen min og få det ladet og igang, 
før det havner i skuffen sammen med mobiltelefonen jeg kjøpte for TO år siden.

Jeg har et problem der...