tirsdag 6. mars 2012

Endelig smaker det med kaffe!

Jeg har nemlig ikke hatt lyst på kaffe siden freddan, min kropp har bare villet ha eplete med honning. Masse honning! Det er halsen min som påstår at den trenger det. Aner ikke om den har rett i den selvmedisineringen, men sammen med Repsil og hostesaft og febernedsettende, så letter det på de umenneskelige lidelsene, om det nå ikke kurerer noe.

Jepp, vårforkjølelsen tok meg til slutt, etter å ha småhanglet litt sånn til og fra i ukesvis. Og en sjikkeli mannevond en ble det. Ja, tror faktisk at det er en manneinfluensa jeg er på vei ut av, for stemmen min har blitt mye mørkere enn den pleier å være...

Kan ikke huske sist jeg var så syk, eller følte meg så nær dødens rand som man kan gjøre av manneinfluensa.
Man stønner av kroppsmerter bare av å rekke ut hånden etter fjernkontrollen for å slå av tv'n, som man jo verken holder ut å se eller høre på.
Halsen er så sår at man ikke våger puste og heller kveler seg selv.
Vel, nesten da.
Men enhver bevegelse gjør så vond i feberkroppen at pusten øker av anstrengelsen, og dermed irriterer den såre halsen og utløser en tvekroket hostekule akkopagnert av ynk og stønn og umandig selvmedlidenhet - som gi ny næring til den allerede tette nesen. Så da kan du tenke deg det tar lang tid å gå opp trappen til loftet og sengen sin. Trinn for trinn, tvekroket hostekule for hostekule.

Rasmus og Sofie har fulgt nøye med på sin syke matmor, og snust på min betente og sikkert stinkende pust. Ja Sofie er jo alltid klar til å snuse og slenge ut våte hundekyss, som den overkjærlige hunden hun er.
Men også Rasmus har fulgt med på utviklingen med å snuse nøye på pusten og slikke meg trøstende på nesetippen. Til jeg har skremt han bort med en hostekule fordi jeg måtte fnise litt av doktorkatten min.
Og om dagene har Sofie varmet beina mine på sofan, mens om natten har Rasmus varmet beina mine i sengen. Den beste pleie man kan få er Trøsten.

Men det verste med dettan er at det passer ekstremt dårlig å være syk akkurat nå, dog er det er bare å lene seg tilbake å gi kroppen tid til å slepe seg ut av dette manneinfluensahelvete og lege seg selv, host for host og snyt for snyt.

Det er bare å akseptere at man er syk pike, men samtidig takke fru gud for at det bare er en forbigående vårforkjølelse og ikke tuberkolose som piken på maleriet. Om bare litt tid vil det bare være et minne og noen nye antistoffer i immunforsvaret som sikrer en vår som en frisk fisk!

Og godt er det, for jeg må ut å ta bilder med mitt nye digitalkamera - det er nemlig høysesong for hansker til "oh my god, it's somebodys hand!"