torsdag 31. mars 2011

Her bor Rasmus-Tommy og Sofie-Tigern

det var en gang en vakker villmarkskatt
som fortjente sin frihet, både dag og natt

(han startet sitt liv i skogen, kastet ut hjemmefra sammen med kattemor)


hans kjærlige matmor kjøpte til sin elskede gut
hans egen kattedør han kunne fritt gå inn og ut

(dessuten var hun lei av å bli vekket på natten, eller vente på at han skulle komme inn fra kuldenatten)
men den som først lærte å bruke driten
var søster hund, lokket av godbit-biten

(finn rette godbiten og din hund gjør ALT)
nå, broder katt, nå er det DIN tur
kom ut gjennom her, denne luka er så lur

(no kidding, hun viste han det flere ganger)
menneh, sa broder katt, min forsiktige gut
det er jo et lukket vindu, kan man da gå ut?

(er jo åsså kjekt med et vindu i kattehøyde...)
du bare dytter på luka med snuten - sånn
så er den åpen, ikke lat som du er blånn!

(og hun viste; skviste seg inn og ut, ut og inn)
tsss, jeg skjønner da dette, det som søster hund siger
men jeg frykter hun vil angripe, som Tommy blir av Tiger

(en meget reell frykt, hunden digger kattetipping!)
så mor går ut og sikrer mot søsterangrep
og Rasmus får fred til å lære seg lukens knep

(jepp, holdt Sofie fast, Rasmus stoler på det)
skalvinåse, hvordan var det nå det var igjen
man kan dytte opp vindusluken med poten?

(gjentatt forsiktig potedytting)
nei, det var visst lettere å dytte med snuten
- og vips, var det gjort, og ut kom guten!

(laaang nøling, og vips var han telepetportert ut, man rekker ikke ta bilde av sånt!)

og jadda, der kom søster Sofie-Tigern, vær du trygg!
og kattetippet sin bror Rasmus-Tommy
ned på rygg

(mine skjønne, skjønne to firbente... :o)

torsdag 24. mars 2011

It's Murphytime!

Alle har uflaks og uhell, noen mer og noen mindre. Jeg er sikkert ikke så veldig unik i så måte, selv om engelen påstår at jeg har et utpreget knøvel-gen. Men av og til så hoper det seg opp og kommer i knøvelklumper, og Murphy gnir seg i hendene og skratter skadefro.

En sånn time hadde jeg i går.

De innledende rundene hans la jeg i grunnen ikke merke til, for shit happens med jevne mellomrom.

Men det startet med at jeg hadde gått med pølselukt i nesen hele dagen, og bare måtte ha det.
I min pølsehungrende iver brakk jeg en negl da jeg bedrev utgraving for å finne pølser i middagsskuffen i fryseskapet. (giiid).
Og så rev jeg selvsagt ut den smekkfulle skuffen så den landet med smørsiden ned, og alle mine små porsjonspakker med middagsvarer spredte seg i en fin vifte utover hele kjøkkengulvet.

Men som sagt; shit happens, og det var jo lett å rydde opp og bare mildt irriterende. Not a Kodak moment, liksom.

bunnen på kaffetermosen
Men så, skjønner du, begynte jeg å lure.

Tross en begynnende lukt av noe som steker (avskrevet som en hinne vaskemiddel som ble svidd bort på platen), så freste ikke pølsene i stekepanna.

Så jeg skrudde opp varmen.

Røyken og lukten som litt etter steg - og traff røykvarsleren før nesen min, fikk endelig hjernen min til å koble de riktige synapsene og innse Murphys lek med knøvelgenet mitt.

er nå toppen av bakplaten...
På den platen jeg hadde slått på, sto en nå vindskjev kaffetermos og smeltet, med en stank og røyk som sved i øynene. Og fikk min nymonterte røykvarsler til å ule så gjennomtrengende at det sved i ørene også.
Med brannangst og høy puls klarte jeg å slå av platen, slå på kjøkkenviften, åpne dører og vinduer, og få kverka den pokkers røykvarsleren.

Og selv om jeg nå innså at Murphys lov hadde slått til, så måtte jeg utfordre Murphy og klatre i den skranglete kjøkkentrappa og få ned ulverket. Den tidde ikke stille før batteriet var nappet ut...

Men røykvarsleren er montert og virker. Og jeg har ønsket meg ny kaffekanne i mange år, den er for rosa.

Var for rosa...
 

Naturlig nok var jeg nå ikke lengre mitt vanlige velballanserte jeg, og trenger å roe meg ned før jeg fortsatte med middagspølsestekingen min. Så mens kjøkkenviften samarbeidet med gjennomtrekken for å fjerne stank og røyk, så prøvde jeg å roe nerven med en kopp te, som engelskmennene visst mener er den beste kur for sådanne opprørte stunder.


Modig fyller jeg vannkokeren og slår den på, og leter fram mitt beste kukrus og en pose (klin)kokoste. Og med skjelvende fingre strekker jeg meg etter sukettene... Tadda - der kom Murphy med en siste hilsen!

Selvsagt hopper boksen ut av fingrene mine og lander på kua, så lokket spretter av og suketter flyr ut og daler som snø over nærmiljøet! Den som hadde en juleøl nå du....

what'ya doing down there?


Alt dette vekket omsider tenåringskattegutten som kom mjauende halveis ned loftstrappen og lurte på hva i Kattla jentene holdt på med.







prittypliiis?


Og Sofie satte opp sitt mest bedende blikk å ba så pent om at jeg la bort saksen og ventet med å vårklippe henne til Murphy helt sikkert hadde gått hjem.


Eller kanskje hun bare hadde lyst til å smake på den duftende middagspølsen, som jeg fikk stekt tilslutt...







(knøvle = en som ikke får til noe, tuller til noe, gjør feil)

tirsdag 22. mars 2011

Åpent brev til det Gregorianske Kalenderverket i Roma

Søknad om Høytids-tidsregulering

Vedr. høytiden (påskens) plassering i vår kalender.

Det er jo helt umulig for en ukristelig sjel å følge med på når den kommer, og den kommer ofte på så upassende tidspunkt. Og i år er den på feilere tid enn ever, det er jo NÅ det er påskevær og skiføre.

Jeg mener; SE ut av vinduet da pavemann!
Vårgudinnen er i FULL gang nå, nemlig!

Så det er SÅ feil å ha påska nesten i mai, innen den tid er det jo helt vår og skiføret har tint helt bort. Ikke at JEG skal ut på ski, men det ødelegger påskestemningen min å lese påskekrimmen med vårblomster mellom tærne.


Sånn skal påskefjellet se ut
Tenk deg de kjedelige påskenyhetene da...

Det blir ingen meldinger om brudd og skader i skibakken - som vi bypåskere kan le skadefro av, for ingen kommer til å gå på ski. Det blir bare brune sendinger fra et TOMT påskefjell, knapt en brukket skistav å se.

Og vaffal ingen mariusgensere og toppluer, for det er det for vårlig og varmt til.
Sånn skal påsketrafikken se ut


Og det blir ingen underholdende trafikkmeldinger om laaaaange køer vi kan godte oss over, lettet fordi VI ikke sitter i bilkø. Iblandet litt misunnelse på de som har hytter å reise til og familie å reise sammen med.

For ingen fjols gidder å reise til fjells når det er påske i mai og snøen er historie.



Sånn skal  fjæra IKKE se ut påska!
Alle kommer til å reise til kysten og vase og løpe rundt i fjæra, da får ikke vi lavlandsruslere ha den i fred for påskefjellsprekingene!

Og i byen blir det jo fullt av folk, og sjarmen med en påsketom by blir tatt fra oss!







Så, Eders Ærede Kalenderverk skjønner vel at slik sendrektig påskeplassering er høvelig upassende, så kan dere ikke spikre påskeaften til siste helga i mars?


 


Dessuten sier Roededama at vi ikke får spise påskemarsipan før i påsken, og det er jo enda så leeenge til...


 Men i det minste har jeg sluppet løs fra vektterskelen: -9,3 kg!

lørdag 19. mars 2011

Et rosa post-jul-intermezzo

tenk her om dagen jeg faktisk fikk
en vårlig julegave fra Diva Strikk
og ut av sitt julerøde gavepapirhus
stakk en rosa og lodden strikket pus





gavelappen lovet meg yndige netter
hvis jeg strikkepusene på meg setter
aha, det var babesokkene jeg ville ha
takk min DivaStrikkende venn, nå ble jeg glad
jeg trekker dem spent på skankene mine
og småfotene mine
har aldri
vært så fine
de begynner straks å vifte og danse rått yndig
som en rosa ballerina som tenker noe syndig
de blir faktisk både kosete og intime
 
rett og slett litt våryre
fordi de er så fine
de poserer som supermodeller, tå mot tå
MissPinky er en rosa og
snaxy
lodden BabeDiva nå






























 


så tusen takk, frøken DivaStrikk
for de pusete babediva-sokkene jeg fikk
og jeg regner med at disse bildene nå kan
lokke og hanke inn en Hunk av en Mann

Til Deg... ;o)


























































torsdag 17. mars 2011

Foreløpig liker jeg ikke mars...

Og den aller verste marsdagen var fredag 11...

Det var og er intet mindre enn hjerteskjærende å følge nyhetene fra Japan den dagen og siden.

Et ulykkelig kinderegg.
Jordskjelv.
Tsunami.
Atomkraftverk ute av kontroll...

(nei, det er ikke en av Märthas engler...)
 




RIP, alle forulykkede. Kondolerer, alle etterlatte.

私は日本のために泣く











Tross alle de skremmende nyhetene, av amerikansk katastrofefilm-dimensjoner, så har det rettet blikket mitt mot et nytt sted jeg ønsker å reise til. Jeg har ny respekt for et folk som jeg tidligere anså som en falskt overhøflig sverm svarthårete fotografer, som tar bilder av seg selv foran alt som imponerer dem.
De hjelper hverandre, deler brodelig og raner ikke - du ser ikke japanerne løpende gjennom gatene mens de bærer alt de klarer fra butikkene som har havarert i jordskjelv og flodbølge.

Og jeg husker høflige og vennlige Mika som jeg delte rom med på et herberge i Auckland. Hun var nok genuin, og prøvde ikke å manipulere en skeptisk nordboer med sin geishalignende væremåte. Hennes standardsetning var: "ooh, so solly, so solly".
Vel, Mika, nå sier jeg det til deg - SO solly...

Dette landet vil jeg besøke, og det blir min bursdagsgave til meg selv på min neste runde dag om noen år!
Men først må jeg vel lære meg å like sushi... *grøss*


Og ja, vi overlevde selvsagt hjemreisen fra Bådåddjo, helt uturbulent.

Det besteste med å reise bort er jo som kjent å komme hjem igjen, men fy så slitsomt det er å reise med sherpabag med blødende hund, den lille røde kabinkufferten, OG krykker. Vi var så slitne da vi kom hjem, at vi lå på såffan i dagevis. Sofie ble sykelig og skalv, og matmor fikk sjikkeli kink i kroppen!
*hallo, er det kinkopraktoren?*

så vi lå på såffan hele dagene...

...og hele kveldene.
Og zzzov og zzzov...

...tror jeg må få laget et lite dørskilt:
"her bor Rasmus og Sofie"
Og mens jentene var ute og fløy, så passet vår egen skytsengel på å installert de firbentes private dør i døren. Så nå ligger vi i hardtrening for å lære å gå inn og ut av en skummelt piipende og klikkende hi-tech-katteluke.
Sofie leder i innlæringen, takket være sin appetitt på godbiter. Rasmus blir foreløpig skræmt av lydene som kommer når chippen hans blir avlest.

Men matmor må lære seg å programmere faenskapen, sånn at katten har full frihet, men ikke vaktbikkja...
*hallo, er det Trollmannen i Oz? Jeg trenger en hjerne!*


Ser du storkvasten som taler og gestikulerer for småkvastene sine?
"det er NÅ dere skal strekke på røttene og suge næring nok til å skyte nye skudd på stammene deres!
Ta i, ta dere ut, og strekk eders grønne gren mot våren!!!"


Det er i alle fall én fin ting med mars så langt; det nærmer seg ubønnhørlig vår.
Og alt ligger enda foran oss - det er en deilig tanke det!
Graniumen jeg har fostret opp siden den bare var et lite frø, har kommet opp fra sin vinterdvale i kjelleren. Og det er like spennende hvert år å se om den har overlevd og vil spire og blomstre hvit-rosa for meg igjen.
Ute er mange av mine veier er faktisk delvis bare, og fuglene holder sine pre-vår-konserter i morgentimene. Og jeg velsigner mitt hell at jeg er født i Norge.

*Hallo er det Fru Gud i Himmern? Takk! Jeg mener det!*


*med det samme jeg har deg på tråden, Fru Gud; kan du ikke slippe meg løs fra vektterskelen min snart? Jeg syns det er sjikkeli urettferdig at jeg ikke går mer ned når jeg ikke engang har spoonet ut med et lite flak potetgull, eller en bitteliten påskemarsipan engang... Værsåsnillåtusentakk*

lørdag 5. mars 2011

Jeg lever! Vi lever!

Akutt flyskrekk!
Og det var jeg langt i fra sikker på at jeg kom til å gjøre da Norwegian danset seg over himmelen mot Bådåddjo på onsdag.

Jeg var vektløs, jeg sverger!
JEG!

Opp og ned og hit og dit, stormkastene lekte med det store flyet, som Rasmus leker med de små musene. Men i motsening til de yndige små musene så slapp metallkroppen fra himmelens klør, landet pent og pyntelig på rullebanen, og jeg var på nippet til å juble og klappe i hendene av ren lettelse.
Sånt får man flyskrekk av asså!

Men jeg lever, vi lever!

Og stakkars skjelvende pms-Sofie klarte ikke lette på bakbeinet de første timene på landejorda, hun hadde nok med å klore seg fast til Moder Jord i stormkastene.


SE mitt fine fuglebrett, der ude
over elvens bredder!
Anyway, her i nord er det nye tider, og jordkloden har bikket på sin akselrasjons akse og snurrer en ny vei.
Den førstefødte og bedanskede - min store journalift-brole, har vendt hjem igjen til sine nordnorske fjell med gullmulter, og fjorder fulle av den ferskeste fisk. Og sitt aldrende opphav.

Velkommen hjem og gratulerer med ny bolig med  utsikt til elv og elg og småfugler!

En appelsiiin til Moj

Moj er glad, jeg er glad, og alt er godt.

Og tenk, for første gang føler jeg ikke behov for nødproviantgodislager på pikerommet, som jeg kan trøste meg med når det stormer i stuen. For hus-været er mer stabilt enn normalt Selv om det knaker i veggene av utestorming.

Og jeg følger med så godt jeg kan Roedemetoden, selv om første kurs er over.  Noe som egentlig er merkelig siden det gikk så dårlig på de to siste veiingene.. Men jeg har mistet 6,7 kilo - noe som gir meg en kilopris på kr.313,- Og det er verdt hvert øre!
Så jeg er ved godt mot, og har meldt meg på neste runde.


                                 Hvis vi overlever flyreisen hjem igjen da.







...Åååh Sofie, så upassende av deg å få løpetid nuh, og flekke til mojs flekkfrie gulvteppe...

Da må det bli løpetidssparkebukse.



Åh hallo, hold opp med den der PMS-knurringen og klapp att den truende tanngarden!

Makan til tenårings-tispe...