Når vonde ting skjer, åpner det også på en måte øynene våre for de gode.
Og jammen har vi sett mye godt, selv i den tristeste uken i Norges terror-historie.
Jeg har grått mange sjokkerte og medfølende tårer, men også kjent uendelig glede over livet i Mitt Lille Land.
Det har kjentes både leit og godt å være på ferie i nord, så langt unna mitt Oslo, skulle gjerne vært der, vært nær... Men vi har det godt, jeg og Sofie på ferie.
 |
| vi har trasket i naturen og speidet etter myrgull: |
 |
| den smakfulle multebæra |
 |
| i et landskap hvor harde fjellknauser ser like myke ut som mosetuene som vokser nedenfor, i samme bølgende formasjon. Myke moseputer som var så deilig å hvile slitne rompemuskler på |
 |
hvor en varm Rosa kan tørke
salte dråper, av lykkelig svette
denne gangen |
 |
| og Sofies våte labber etter et skummelt møte med et myrhull |
 |
| da var det var godt å søke tryggheten ved mors skank |
 |
| Men selv om skogsmyrbunnen er flekkvis rød, så er det bare mosens egen farge |
 |
| for det farligste her er fluesoppen |
 |
| og mannen som kommer ut av denne skogen er bare snill... |
 |
solnedgang over lille Hjertøya
Carpe diem quam minimum credula postero!
(Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste) |
