Egg og farger

Redelivet i nummer 50 c og d flyr framover på fargerike vinger. Både kjøttmeis og blåmeis kommer inn før solen går ned, og står på hode i mose og ull, mens de rydder og romsterer voldsomt nedi redegropa. Og så fluffer de seg opp og rugger seg til, så det har tydeligvis kommet egg. Men siden de ikke ruger på dagtid så betyr det at de ikke er ferdig å kreiste egg ut av kroppen enda.

Og så har de jo så mye fin ull å dekke gropa med at jeg har ikke sett hva de ruget på (det kunne jo vært innbilte egg), før blåmeisen plutselig glemte seg og fløy ut uten å re opp redet skikkelig - og der tittet to små egg fram fra mose og annen ull. Jeg skal bli fuglebestemor igjen!

Siden blåmeisen tok i mot mitt interiørforslag i blå ull,
så ga jeg kjøttmeisen sammetilbudet, og hang rød ull ved badet.
Og ventet spent...

Men hva får jeg se? Blåmeisen hentet den røde ulla også!
Og kjøttmeisen har funnet seg en liten dott blå ull...
Frie Fugler gjør som Frie Fugler vil, og sånn skal det være.

Jeg må jo innrømme at den blå jålemeisen har god og fargerik smak,
for rødt var en steike fin kontrast til den blå fjærdrakten

Inspirert av småmeisenes redebygging og fargevalg
så la jeg plutselig merke til at terassen på redet mitt
kanskje også kunne trenge bittelitt pimping.

Så en vakker vårdag, eller to, så skrapte og pusset jeg så malingsflakene fløy.
 Og ett av de mest solbleika flakene tok jeg med til malingsbutikken og sa:
"sånn farge, takk!"

Litt vel lysegrønn kanskje?
Neste gang sender jeg blåmeisen...

Pusemodellkatten Rasmus

Jeg vet, alle syns nok at katten sin er verdens skjønneste. Jeg derimot VET det. For han har nemlig blitt valgt ut som modell for en ypperlig malerinne i Bodø - OG kommer på utstilling! *stolt*
Jeg syns hun har klart å fange den snille sjelen og det milde blikket hans med penselen sin, jeg kjenner igjen blikket hans. Rasmus (som maler fornøyd over maleriet) og matmor takker for den maleriske æren! :)

Malt av Grethe Jonassen

versjon 2 - Malt av Grethe Jonassen

Kvinne og katten - Malt av Grethe Jonassen

Kvinne og katten, detalj - Malt av Grethe Jonassen

Salgsutstilling bilder i akvarell og akryl, fra 15.mai tre uker, på Låven Galleri og Rammeverksted i Bodø

(hint hint til familien min som elsker meg - jeg har stoor bursdag i sommer, og en ledig plass på veggen...)

Pusemodellorginalen Rasmus

Vårdager

Kom mai, du skjønne, milde, som småfuglene synger våren inn i hekken min, det er nesten ikke til å holde ut! Man vekkes jo selvsagt irriterende tidlig, men så er det til gjengjeld så innihampen nydelig å sitte ute med mårrakaffen sin og lytte til all denne energiske vårsangen. Spesielt når man står opp til sommervarme som i dag...

"Man har ikke levd forgjeves hvis man har hørt fuglesang om våren" (Chang Chao)

Som tidligere sagt så har engelen gjort - nå er nummer 50d bygd og reist,
og herr og fru Kjøttmeis kan synge på sitt eget bad

Og de flyttet inn i rekordfart med mose og sang, nesten før det nye
huset deres sluttet å vibrere av monteringsbevegelsen.
Velkommen hjem skal dere være!

Nå skal man ikke blande seg inn i naturen, men i kunstnerisk inspirasjon
tillot jeg meg å by blåmeisen på et interiørforslag i form av blå ull

Og jammen kom den blåhodede lille skapningen
og kjøpte min blå ull for en fjær og litt sang

Blå fjærball og Blå ull i den Blå time.
Lurer på om den har gjemt noen egg under den fluffy nattkroppen sin...?

Det hender jeg klarer å rive meg løs fra mitt BigBirdy-cam
og ta med meg Sofie på en tur ut i skogen,
hvor det føreløpig bare er den eviggrønne granen som er grønn

Men hvitveisen er på G og albuer seg opp mellom visne minner fra i fjor

I mens - hjemme i stua blomstrer Torshov-kaktusen min.
Den har aldri skjønt hvorfor den egentlig heter novemberkaktus, og blomstrer
heller hvert år på samme tid den som avlegger flyttet fra Torshov og inn i nummer 50

Min nyfriserte lille pelsblomst, Sofie, tar seg en hvil med sin enøyde bamse etter turen

Matmor koser seg med sitt nye kaffe- og vaniljeduftende lysfat,
når vårdagen har slått seg av og blitt kveld...

...og ute i busk og kratt, i ly av vårnatten, krasler både pinnsvin og grevling til Sofies store spenning og skrekk. Våren er så full av liv etter vinterens dvale for både flora og fauna, at en liten hund ikke våger å sove alene i nattburet sitt i stua, men må ligge på matmors bein og beskytte dem. Nemlig!

BigBrother for fjærballer

Pipp-pipp-hurra - her er årets nummer 50c, og årets BigBirdy er i gang!

Skrudd sammen av høvla panel med rustne skruer, og tettet med gaffateip. Og i sjikkelig BigBrother-stil er det montert 247 kamera og mikrofoner som avslører beboernes gjøremål 24/7.

Neida... engelen fikk bare plass til ett kamera, men det dekker til gjengjeld hele huset, innvendig. Utvendige bilder må jeg ta manuelt gjennom vinduet mitt eller snikende bak busker. Noe som ikke er så lett siden vinduene er permanent skitne og buskene enda ikke har fått blader jeg kan skjule meg bak...

Anyway, i all sin geniale enkelhet, så viser kåken seg å være populær blandt nabolagets hekkelystne småfugler, påmeldingen til BigBirdy har vært rekordstor.

Både blåmeis, spurv og fjorårets herr og fru Kjøttmeis, kom innom på visning flere ganger, og hakket i hjørner og plukket på flis og målte bredde og høyde med hopp og dans og flagrende vingefjær, alt mens de skrek og tjatret til hverandre.

Stor underholdning og Good Times!

Og hvordan småfuglene enn avgjør beboelsesretten seg i mellom,
så vant fargerike herr og fru Blåmeis budrunden.
Og forseglet det med et meisekyss.

Tross intens fugleflørting i vårsola, så tok det ikke lang tid før
de hadde dekket gulvet med et moseteppe,
som ble vingekostet oppover veggene for å forme en lun rugegrop.

Og voila - blåmeisenboligen var ferdig møbelert.
Hun satt lenge og hvilte og kikket seg omkring,
planla sikkert hvordan hun skulle pimpe opp sitt lune rede...

Men så her i går da blåmeisene var ute å shoppet enda flere puter og dyner,
stakk en gammel kjenning inn sitt sorte hode og så seg rundt i det rugeklare
og tomme redet med et utspekulert glimt i sitt sorte øye.

 og inn hoppet herr og fru Kjøttmeis og skvattret og hylte at 50c tilhører DEM!
Husokkupanter... 

En stund var det høylydt pippipp-disputt der ute, men blåmeisene som jo
hadde vunnet budrunden, klarte å argumentere seg tilbake tilbake hjemmet sitt.

Man kan se at det har kommet hundefrisør i nabohuset, for jaggu pimper de med mye pels..


Jeg må innrømme at jeg fikk litt dårlig samvittighet overfor herr og fru Kjøttmeis, det VAR jo faktisk de som bebodde 50c i fjor, og nå er like husløse som Josef og Maria. Så i skrivende stund er nummer 50d under oppføring... Hang in there, meatmeises!

Og påsken varer helt til...?

Ja den varte i alle fall til vintern tok slutt. Og vinteren nølte lenge med å slutte med vintringen sin i år, selv i drivhuslandsdelen østlandet.
Som en procastinator selv, så har jeg forståelse for årstidenes nøling, det er lett å bli sittende fast og ikke komme seg i gang og videre. Men hvem skulle tro at selv noe så mektig som naturen hadde dørstokkmil.

Men, nå har det løsnet der ute, et par døgns mildvær og regn var effektivt. Og påfølgende dager med sol har befestet vårens ferske grep. Snø og is er borte, (både brodder) og påskepynten er pakket bort, etter å ha fått ekstra levetid her i huset. Ikke bare fordi jeg er en procastinator, men også av ren vemod og trass - jeg elsker påskepynt og julepynt og sånt, det er som høytidens uniform.


Noe annet jeg liker med høytidene er fraværet av kommersiell tv-reklame - de viser bare humanitære pausesnutter. De gir meg en følelse av at jeg faktisk tilhører en sivilisasjon som er mer opptatt av mennesker enn av ting. Det er en fin følelse, så lenge det varer.

Anyway, påska var vinterlig og solfylt, høyfjellspåske i lavlandet. Det var både skogsturer med staver på Ski, og gatelangs jakt på vårtegn. Jeg fant ingen nyspirte hestehover, men påskeliljer blomstret omkapp med isrosene i snøen, så vi beholdt håpet om vår. 
Og hvis jeg bare pustet med munnen så var ikke "duften" av tinende hundebæsj så påtrengende. 
Hva er det med hundeeieres strutsementalitet og latskap, tror de at det som dekkes av snø trylles bort?

Selv om påsken er over og kyllingpynten er pent pakket bort, så kommer jeg til å fortsette å lage mitt nygamle favorittpålegg. 
Min flinke storesøster lærte meg å lage det, så jeg døper det:

Lindas AvocadoEggsalat
4 hardkokte egg
1 mosa avocado
1 halv hakket rå løk
2 ss mager kesam
1 ss lettmajones
salt & pepper etter smak

I disse dager bedrives mitt årlige forsøk på grønne fingre. De første spirene har allerede vissnet av mitt velmenende vanstell, og nye frø sådd. Godt jeg aldri fikk barn altså.

Men i år skylder jeg på dårlige frø fra Sverige, for det ække min feil altså!


  


Sötflockelen, eller Stevia som den heter på innlandsk, fikk jeg én spire av - på tredje forsøk. Krysser mine wannabe-grønne fingre for at den overlever og vokser seg stor nok til å søte teen min med selvdyrket "sukker" til høsten.



To be continued. Hvis ikke procastinatoringen tar overhånd igjen...

...og jula varer helt til påske!

Neida, jeg pakket faktisk bort den siste julepynten for flere uker siden, og kastet en julegave som har hengt og ventet på mottakeren på en spisestuestol siden før advent. Så jula er defintitivt over i nummer 50. Har til og med byttet julete vintergardiner mot lettere og lysere gardiner. Før i tia, vettu, da hadde jeg bare ett sett gardiner, som ble vasket først når lett risting ikke lengre var nok. Men på min vei mot alderdommen plukker jeg stadig opp nye vaner. Mer om det senere.

Ikke at det er så innmari mye å fortelle om mine gjøremål og vaner siden sist, jeg har levd i et vakum bestående av å innta næring og sove. Jeg tok juleferie og sank inn i en post-gbp-koma. Nå er det på tide å våkne og beskue min smukke navle og registrere navlelo. Eller for å si det på en annen måte - sjekke om jeg har et liv og sørge for å leve det.
Og til det fungerer faktisk blogging som et fot i ræven som kan sparke ut fingern og stikke den i jorda. Fingern altså, ikke ræven.
Og når man ikke ønsker å tapetsere Facebook med små oppdateringer som folk "må" forholde seg til, så er det faktisk fint å gjemme sin lille hverdag i en liten blogg. Like offentlig men ikke like påtrengende offentlig. 
Jeg blogger mest for min egen del. True story.

 

 

                                     Så litt av "siden sist"...

 
Det er vel lovlig sent å komme med romjulsreferat, men Sofie fikk tilslutt julepakken hun ventet så tålmodig på, før juleengelen fløy sin vei for i fjor.


 





Og i år blomstret amaryllisen så vakkert som bare en amaryllis kan. Det vil jeg bli i mitt neste liv, hvis jeg ikke har tjent opp nok på karmakontoen til å komme tilbake som noe annet enn en plante.
Jeg vil bli en amaryllis i mitt neste liv!

Og ja, jeg havnet nesten i statistikken over julebranner i ubevoktede stearinlys som antenner lysmansjett, scary shit!
Men den eneste konsekvensen ble smeltende rød plast som svei mønster i duk og spisebord, for så å dø hen, uten å engang si hei til røyvarsleren rett over eller julekaffedrikkerne i neste rom.

Kanskje det var et bitte lite julemirakel.

Røykvarsleren fikk nye batterier,
og spisebordet skal omreguleres til hobbybord på loftet. Det venter bare på å bli ryddet plass til der oppe. Det prosjektet kan (som vanlig) ta sin tid. 
I mellomtiden koser jeg meg med å tråle finn.no etter et "nytt" gammelt spisebord, uten svimerker. *good times*

 

Sofie har av og til klart å trekke meg ut av komaen og på turer i vinterlig kulde og lav sol, og takket meg med å gidde å prøveligge den latterlig lille soveplassen jeg kjøpte til henne på en utenlandstur til Töcksfors. 

"Hallo, er dette en seng eller en hatt", syns jeg hun sa med blikket.

Selv katten vil ikke sove i hatten...




 
Rasmus har bedrevet ivrig vinterjakt i vinduskarmen, etter at det vindusmonterte fuglebrettet har lokket småfuglene på fristende nært hold.

Jeg fikk spørsmål om ikke slike gjennomsiktige fuglebrett fikk småfuglene til å kræsje i vinduet. Svaret er: nei, småfugler kræsjer kun i vinduer som er så rene at naturen speiler seg i dem. 
I'll say no more...


 






Ellers har det blitt mye innekos. Sofie fortsetter å vekselvis tygge og kose på bamseputa si. 

og Rasmus er bare vakker, når han studerer meg og min nye hobby, som involverer interessante garnøster og dinglende trådender.

Siden jeg som sagt nærmer meg alderdommen og allerede bruker mest mulig tid i godstolen, så bestemte jeg meg for å begynne med pinner og garn, eller strikking som det heter. Uten mønster selvsagt, siden jeg aldri har likt å bli fortalt hvordan kreative ting "skal" ende opp. 
Ok, resultatet er vel mer plain enn kreativt...

 
Anyway, med youtube-tips om opplegging, maskeøkning og felling, så kunne jeg pakke et hjemmestrikket sjal i Bodøkofferten min. Der kunne jeg stolt som en skolepike overrekke det til min gamle mor som feiret å ha blitt enda et år eldre. Og hun satte faktisk overrasket pris på knotingen min. Og dét satte jeg like overrasket pris på.

                    Så fløy jeg hjem igjen, and the sky over skyene was magic.

Og her er jeg og skal feriere påske i min røde lille stue, som for øyeblikket er pyntet med nyinnkjøpt tysk påskepynt og lavterskelstrikking.

Burde jeg stryke den påskeduken, eller? 
Neh...