Julestemning i skogen!

Neida, kødda, litt tidlig for julestemning enda.

Men fluesoppen er jo liksom julepyntgarnityr nummer 1, og den grønne skogbunnen er rødprikket av den hvitprikkede julepynten.

Og det er nok ikke lenge før kopiene popper opp innomhus også...

Enn så lenge er det bare høst, med så brå soloppgang at gatelysene ikke rekker å slå seg av før sola plutselig skinner om kapp på samme flekken.

Høsten er full av kontraster, og kan fremdeles fint minne om sommer...

Og Sofie har mange fine sommerminner.

Som da jeg dro henne med på grillfest fordi nannyen var bortreist. Da var det godt å ha en bred matmor å gjemme seg bak...

Men etterhvert ble hun så husvarm at hun danset på bordet så flaskene skranglet.

Neida.

Hvem som helst kan jo se hun ser lettere paralysert ut, der hun har blitt plantet mellom glass og flasker for å spille rollen som partydog. Hun var lettet over å få gjemme seg under stolen igjen etter at en lettere bedugget matmor ga opp dét prosjektet..







Og Sofie minnes sikkert også Basse, sjefens digre og ikke helt luktfrie hund som hadde så lyst til å leke med den morsomme lille pelsdotten.

Han sto stadig å snek rundt hjørnet og stirret lengselsfullt på henne, mens han kom med tynne pip fra dypet, og en tung eim av "Eau de Kjøter"...

Men den morsomme pelsdotten Sofie var mer opptatt av Caroline, og sin fetisj for føtter. Hun kunne ligge å stirre og sniffe på hennes herligheter i en evighet, og Caroline var generøs nok til å tillate det. Til Sofie fallt for fristelsen og smakte litt, da satte de skjønne føtters eier foten ned, for å si det sånn, og nektet sin lille beundrerinne adgang.

Men så kom høst og tette sko, og både den lengtende Basse og lengselen etter Carolines føtter, ble nok et minne.

                       Men gjett om vi fant en god erstatning i Hundehjørnet!

En dag vi gikk oss bort i en ny skog, så snublet vi endelig over dette sagnomsuste fristedet. Her kan Sofie og andre Basser løpe fritt og sosialisere seg av hjertens lyst, på et stort inngjerdet område. Og hvor deres ledsagere kan hvile sine slitne kropper etter å ha gått seg bort til skogs, mens de drikke sin medbragte kaffe og what not, ved benker og bord ute, eller inne gapahuken.

Der er det så dyllisk og fredfyllt når vi er alene, at jeg nesten venter å se fabeldyr komme ut av skogen. Og selv de villeste bjeffekonserter klarer heller ikke helt å forstyrre skogens fred.

Jeg vet ikke hvem som elsker Hundehjørne-parken mest av meg og Sofie!

Så den "regningen" betaler jeg med glede!


Og en sånn ballkastearm må jeg få tak i, endelig klarer jeg å kaste så langt at Sofie får opp farta før hun er fremme der ballen lander... Sa jeg kjerringkast eller?!

 Hjemme venter Tornerosehagen på å bli klippet ned for vinteren, forløbig får den lov til å pryde med fargerike....

Nei, dette er malerisk pisspreik.

Hagen er overgrodd og har ventet på å bli klippet ned i månedsvis. Jeg er en lat gartner! Snøen vil komme som en befrielse og dekke mine mangler...

Som en siste hilsen fra sommeren som var, står middagsblomstene og stråler mot høstsola med alt de har av sterke farger.

Men også de er i ferd med å lukke sine øye for den kommende vintersøvnen...

(sorry asså, men jeg klarer ikke å la være å bli kvasipoetisk av slike skjønnheter!)

Bare 20 uker til 1.mars og vår!

Nummer 50's (u)spiselige grøde

Jeg har ikke bare hatt et håp, men jeg har regnet det som sikkert at jeg en vakker høstdag skulle kunne presentere imponerende egenprodusert markens grøde fra nummer 50. Jeg mister visst aldri troen på mine evner som gartner, men hvis jeg skal skryte på meg skills i noe, så er det nok bare i optimisme...

Jeg var så treig med å komme i gang og følge opp (surprise, surprise), at sluttresultatet ble så som så. Det eneste jeg lyktes med var sukkererter som ikke kan slå feil, og gulerøttene som faktisk smaker akkurat like godt som snackserøttene på Kiwi. Selv om jeg ikke tror det egentlig var meningen de skulle bli så små...

Om ikke magen ble mettet, så ble i alle fall sjelen det. Det å følge vekster fra frø til høsteklart, er et lite mirakel. Og om ikke alt "vart som det sku" eller smaker særlig godt - så ser det i alle fall vakkert ut på bildet.

Litt av nummer 50s mer eller mindre spiselige grøde

Agurkene mine ble et ganske så imponerende syn, men smaken var virkelig som baken...! *snurpetrut*

Men alt regnet gjorde at tomatplantene både råtnet og visnet...
(En merkelig kombinasjon - er det det som kalles tørråte? :p )

Og de få tomatene som rakk å modne, før de falt av - sprakk!

Hagen på egenhånd var en flinkere gartner enn meg, og produserte frukt og bær i alle varianter.
Dog var selv her det meste en større fryd for øyet enn for ganen - beske moreller, smakløse plommer og sure epler.


Bare ripsen gikk ned på høykant, sammen med vaniljesaus.


Men så gøy å følge vekstene gjennom sesongen, fra blomstring til frukt, i min hage.                                               

Nå er sesongen over, og det meste av trærnes grøde har falt ned og er i ferd med å råtne. Bortsett fra eplene som vil henge igjen i toppen av treet som en vakker dekor, langt utover vinteren. Fra de nederste grenene har jeg fylt en eske full av epler. Litt sure etter min smak, men perfekte stekt i ildfast form med kanel og honning, servert med (mager) vaniljekesam.  Namme høstdessert!

 

Men tross all øyenfryd og sjeleglede, så tenker jeg som hver høst mens jeg rydder i vissne vekster og tømmer potter og kar - til neste år gidder jeg ikke alt arbeidet for så lite, så da kjøper jeg ferdigsnekra blomster og tomatplanter fra et gartneri!

Men så er det jo den ukuelige gartneroptimisten i meg da, som blir inspirert av Hageprogrammer på tv og frøposene på Kiwi, når våren nærmer seg om bare 5-6 måneder....