Jepp, vårforkjølelsen tok meg til slutt, etter å ha småhanglet litt sånn til og fra i ukesvis. Og en sjikkeli mannevond en ble det. Ja, tror faktisk at det er en manneinfluensa jeg er på vei ut av, for stemmen min har blitt mye mørkere enn den pleier å være...
Kan ikke huske sist jeg var så syk, eller følte meg så nær dødens rand som man kan gjøre av manneinfluensa.
Man stønner av kroppsmerter bare av å rekke ut hånden etter fjernkontrollen for å slå av tv'n, som man jo verken holder ut å se eller høre på.
Halsen er så sår at man ikke våger puste og heller kveler seg selv.
Vel, nesten da.
Men enhver bevegelse gjør så vond i feberkroppen at pusten øker av anstrengelsen, og dermed irriterer den såre halsen og utløser en tvekroket hostekule akkopagnert av ynk og stønn og umandig selvmedlidenhet - som gi ny næring til den allerede tette nesen. Så da kan du tenke deg det tar lang tid å gå opp trappen til loftet og sengen sin. Trinn for trinn, tvekroket hostekule for hostekule.

Men også Rasmus har fulgt med på utviklingen med å snuse nøye på pusten og slikke meg trøstende på nesetippen. Til jeg har skremt han bort med en hostekule fordi jeg måtte fnise litt av doktorkatten min.
Og om dagene har Sofie varmet beina mine på sofan, mens om natten har Rasmus varmet beina mine i sengen. Den beste pleie man kan få er Trøsten.

Det er bare å akseptere at man er syk pike, men samtidig takke fru gud for at det bare er en forbigående vårforkjølelse og ikke tuberkolose som piken på maleriet. Om bare litt tid vil det bare være et minne og noen nye antistoffer i immunforsvaret som sikrer en vår som en frisk fisk!
Og godt er det, for jeg må ut å ta bilder med mitt nye digitalkamera - det er nemlig høysesong for hansker til "oh my god, it's somebodys hand!"