tirsdag 23. april 2013

Og påsken varer helt til...?

Ja den varte i alle fall til vintern tok slutt. Og vinteren nølte lenge med å slutte med vintringen sin i år, selv i drivhuslandsdelen østlandet.
Som en procastinator selv, så har jeg forståelse for årstidenes nøling, det er lett å bli sittende fast og ikke komme seg i gang og videre. Men hvem skulle tro at selv noe så mektig som naturen hadde dørstokkmil.

Men, nå har det løsnet der ute, et par døgns mildvær og regn var effektivt. Og påfølgende dager med sol har befestet vårens ferske grep. Snø og is er borte, (både brodder) og påskepynten er pakket bort, etter å ha fått ekstra levetid her i huset. Ikke bare fordi jeg er en procastinator, men også av ren vemod og trass - jeg elsker påskepynt og julepynt og sånt, det er som høytidens uniform.


Noe annet jeg liker med høytidene er fraværet av kommersiell tv-reklame - de viser bare humanitære pausesnutter. De gir meg en følelse av at jeg faktisk tilhører en sivilisasjon som er mer opptatt av mennesker enn av ting. Det er en fin følelse, så lenge det varer.


Anyway, påska var vinterlig og solfylt, høyfjellspåske i lavlandet. Det var både skogsturer med staver på Ski, og gatelangs jakt på vårtegn. Jeg fant ingen nyspirte hestehover, men påskeliljer blomstret omkapp med isrosene i snøen, så vi beholdt håpet om vår. 
Og hvis jeg bare pustet med munnen så var ikke "duften" av tinende hundebæsj så påtrengende. 
Hva er det med hundeeieres strutsementalitet og latskap, tror de at det som dekkes av snø trylles bort?

Selv om påsken er over og kyllingpynten er pent pakket bort, så kommer jeg til å fortsette å lage mitt nygamle favorittpålegg. 
Min flinke storesøster lærte meg å lage det, så jeg døper det:

Lindas AvocadoEggsalat
4 hardkokte egg
1 mosa avocado
1 halv hakket rå løk
2 ss mager kesam
1 ss lettmajones
salt & pepper etter smak

I disse dager bedrives mitt årlige forsøk på grønne fingre. De første spirene har allerede vissnet av mitt velmenende vanstell, og nye frø sådd. Godt jeg aldri fikk barn altså.

Men i år skylder jeg på dårlige frø fra Sverige, for det ække min feil altså!


  


Sötflockelen, eller Stevia som den heter på innlandsk, fikk jeg én spire av - på tredje forsøk. Krysser mine wannabe-grønne fingre for at den overlever og vokser seg stor nok til å søte teen min med selvdyrket "sukker" til høsten.



To be continued. Hvis ikke procastinatoringen tar overhånd igjen...