En ekte tjukkas

Hvis noen hadde fortalt meg for noen år siden at jeg en dag skulle komme til å lengte til skiløypa ute i skogen, så hadde jeg sagt at de måtte forveksle meg med en helt annen.

Men her er jeg, en helt annen enn jeg var, og nyter faktisk å tilbringe timesvis i skogens ro og skiløype, helt frivillig. Ikke med ski riktignok, men med staver. Og kanskje ikke i timesvis, men en god time i alle fall.

Og det er takket være Sofie. Min søte lille Ewok.
Kolla - lika eller hur?

Men tross staver til å sette fart på skrotten min, så har jeg ikke sjangs til å holde følge med den utålmodige pelsdotten min, tross trippende utålmodighet og manende blikk.

Så Sofie lå stort sett foran meg i løypa.

Laaaangt foran meg...

Men hvem kan vel holde følge med en hund. Det kan sikkert ikke Marthas engler engang. Så jeg har verken et håp eller en ambisjon om å få opp samme fart som Speedy.

Det var navnet hun fikk av Tjukkasgjengen vi gikk en aftentur med i en annen skog. De har jeg ikke bilde av, men de så ca. slik ut, med egne tjukkasgjengvester og greier:

Bortsett fra at det ikke var så mange. Og de var slett ikke tjukke. Men de var veldig hyggelige og påstod at jeg (nesten) ikke sinket dem, selv om jeg gikk bakerst og peste med stavene mine i oppovernedoverbakkerogberg.
Mens Sofie, når hun kom over uvanligheten i å gå i flokk, fant et gjeter-gen inni eventyrblandingen sin, og gjetet flokken ivrig i fullan frydefull fart. Hun fikk fort navnet Speedy, og sjarmerte de fleste, selv om hun fikk dem til å snuble når hun løp mellom beina på dem.

Og for meg var det også god trim å bli drevet fram av flokkbølgen, fortere og lengre enn jeg vanligvis går frivillig. Så I will be back, for jeg tenker ikke havne i den røde stolen... Så det.