Tørrkokte poteter

Jah, sånn går det når hodet er mer opptatt av å se på blomsterbilder fra nummer 50, og drømme bakover om sommeren som egentlig aldri ble, fordi man prøver å ungå å tenke framover på avgjørelser som man ikke har lyst til å ta.
Man glemmer de små potetene på komfyren til de er både utkokt og overstekt.

Men selv om man fyller blikk og hjerte med de få blomstrende gledene fra terassen i år, så klarer det ikke helt å overdøve lyden av torden og kraftig haggelregnskur som kakk kakk klasker på vinduet. Og selv om morgensolen i dag skinte vakkert, så avslørte den samtidig at årets første frostnatt har tatt vare på haggelet som falt i går. Det er bare å innse at sommeren er over...

Men om den var kort og våt og forbi, så bød den til det siste på vakre blomsterting.

Som de hviteste hvite, og de rosaste rosa, elegante og sommerfuglaktige sommerstokkroser.

Og hvitspraglete og knallrosa spanske margeritter som blomstrer ildfult på overtid.

Sammen med høstlyng og pyntekål ga de sol i hjertet noen korte sensommerdager før årstiden avblomstret spanjolene... *sukk*

Oh well, det er bare å akseptere at naturens blomstringstid er over og tømme terassepottene for visne vekster. I påvente av neste vår, om 23 uker.

Og i mellomtiden kommer nok både høst og vinter til å bringe en overflod av naturopplevelser. Bare man går ut og åpner øynene for dem...

Kløen, lettmatrosen og Roede'n

Forlengst veldig vel hjemme etter ferie nummer to nordover, og med meg hjem hadde jeg nyplukkede multebær og aggressiv eksem på cellulittene mine. Flammende varm og frossen har jeg klødd og gryntet, dag og natt.

Fyttegrisen så "griselækker" en allerede mislykket slanker føler seg når man i tillegg klør til blodet renner! Bad times, som skal forbli udokumentert og glemt.

Derimot skal jeg vise fram en framtidig skipshund, Sofie lettmatros!
Sofies nanny har nemlig blitt sjøkaptein på egen skute, og mønstret Sofie med på et prøveseilas. Det foregikk riktignok i havn, så hun var helt trygg.

Det skal sies at både matmor Tungmatros, som har glemt sine sjøbein i Stillehavet et sted, og sjøjomfrua Sofie Lettmatros, var en smule skeptiske til den gyngende og smale flytebrygga og den lyskestrekkende ombordstigningen. Men begge kom vi oss ombord, uten å bli våte...

Og etter å ha sittet på halen sin i et hjørne og smakt på sjøluften og kjent litt på følelsen av at grunnen var litt mer gyngende enn fast, så kom det fram et lite skipshund-gen.

...og hun fulgte nysgjerrig med på kapteinens båtsyssler med tau og ting, mens øret målte seilevinden i havbrisen.

Lettmatrosen fant sine sjøpoter og sjøblikk, fikk land i sikte og bjeffet et land o'hoy til en landkrabbehund som ulte i det fjerne.

Etter min erfaring er det ikke helt vanlig, men sannelig kysset lettmatrosen kapteinen takk for havneseilasen, før hun mønstret av.

Så, Sofie lettmatros prøver ut nye ting, og jeg, jeg prøver ut gamle. Jeg har plukket meg opp fra det nesegruse pladasket og krøpet duknakket tilbake på den smale Roede. Igjen. Og denne gangen har jeg trua. Jeg har det...!





Oh It's ON, fatty, you're going DOWN, biatch!