Foreløpig liker jeg ikke mars...

Og den aller verste marsdagen var fredag 11...

Det var og er intet mindre enn hjerteskjærende å følge nyhetene fra Japan den dagen og siden.

Et ulykkelig kinderegg.
Jordskjelv.
Tsunami.
Atomkraftverk ute av kontroll...

(nei, det er ikke en av Märthas engler...)

 




RIP, alle forulykkede. Kondolerer, alle etterlatte.

私は日本のために泣く











Tross alle de skremmende nyhetene, av amerikansk katastrofefilm-dimensjoner, så har det rettet blikket mitt mot et nytt sted jeg ønsker å reise til. Jeg har ny respekt for et folk som jeg tidligere anså som en falskt overhøflig sverm svarthårete fotografer, som tar bilder av seg selv foran alt som imponerer dem.
De hjelper hverandre, deler brodelig og raner ikke - du ser ikke japanerne løpende gjennom gatene mens de bærer alt de klarer fra butikkene som har havarert i jordskjelv og flodbølge.

Og jeg husker høflige og vennlige Mika som jeg delte rom med på et herberge i Auckland. Hun var nok genuin, og prøvde ikke å manipulere en skeptisk nordboer med sin geishalignende væremåte. Hennes standardsetning var: "ooh, so solly, so solly".
Vel, Mika, nå sier jeg det til deg - SO solly...

Dette landet vil jeg besøke, og det blir min bursdagsgave til meg selv på min neste runde dag om noen år!

Men først må jeg vel lære meg å like sushi... *grøss*

Og ja, vi overlevde selvsagt hjemreisen fra Bådåddjo, helt uturbulent.

Det besteste med å reise bort er jo som kjent å komme hjem igjen, men fy så slitsomt det er å reise med sherpabag med blødende hund, den lille røde kabinkufferten, OG krykker. Vi var så slitne da vi kom hjem, at vi lå på såffan i dagevis. Sofie ble sykelig og skalv, og matmor fikk sjikkeli kink i kroppen!
*hallo, er det kinkopraktoren?*

så vi lå på såffan hele dagene...

...og hele kveldene.

Og zzzov og zzzov...

...tror jeg må få laget et lite dørskilt:
"her bor Rasmus og Sofie"

Og mens jentene var ute og fløy, så passet vår egen skytsengel på å installert de firbentes private dør i døren. Så nå ligger vi i hardtrening for å lære å gå inn og ut av en skummelt piipende og klikkende hi-tech-katteluke.
Sofie leder i innlæringen, takket være sin appetitt på godbiter. Rasmus blir foreløpig skræmt av lydene som kommer når chippen hans blir avlest.

Men matmor må lære seg å programmere faenskapen, sånn at katten har full frihet, men ikke vaktbikkja...
*hallo, er det Trollmannen i Oz? Jeg trenger en hjerne!*

Ser du storkvasten som taler og gestikulerer for småkvastene sine?
"det er NÅ dere skal strekke på røttene og suge næring nok til å skyte nye skudd på stammene deres!
Ta i, ta dere ut, og strekk eders grønne gren mot våren!!!"

Det er i alle fall én fin ting med mars så langt; det nærmer seg ubønnhørlig vår.
Og alt ligger enda foran oss - det er en deilig tanke det!
Graniumen jeg har fostret opp siden den bare var et lite frø, har kommet opp fra sin vinterdvale i kjelleren. Og det er like spennende hvert år å se om den har overlevd og vil spire og blomstre hvit-rosa for meg igjen.
Ute er mange av mine veier er faktisk delvis bare, og fuglene holder sine pre-vår-konserter i morgentimene. Og jeg velsigner mitt hell at jeg er født i Norge.

*Hallo er det Fru Gud i Himmern? Takk! Jeg mener det!*


*med det samme jeg har deg på tråden, Fru Gud; kan du ikke slippe meg løs fra vektterskelen min snart? Jeg syns det er sjikkeli urettferdig at jeg ikke går mer ned når jeg ikke engang har spoonet ut med et lite flak potetgull, eller en bitteliten påskemarsipan engang... Værsåsnillåtusentakk*