It's Murphytime!

Alle har uflaks og uhell, noen mer og noen mindre. Jeg er sikkert ikke så veldig unik i så måte, selv om engelen påstår at jeg har et utpreget knøvel-gen. Men av og til så hoper det seg opp og kommer i knøvelklumper, og Murphy gnir seg i hendene og skratter skadefro.

En sånn time hadde jeg i går.

De innledende rundene hans la jeg i grunnen ikke merke til, for shit happens med jevne mellomrom.

Men det startet med at jeg hadde gått med pølselukt i nesen hele dagen, og bare måtte ha det.
I min pølsehungrende iver brakk jeg en negl da jeg bedrev utgraving for å finne pølser i middagsskuffen i fryseskapet. (giiid).
Og så rev jeg selvsagt ut den smekkfulle skuffen så den landet med smørsiden ned, og alle mine små porsjonspakker med middagsvarer spredte seg i en fin vifte utover hele kjøkkengulvet.

Men som sagt; shit happens, og det var jo lett å rydde opp og bare mildt irriterende. Not a Kodak moment, liksom.

bunnen på kaffetermosen

Men så, skjønner du, SÅ begynte jeg å lure.

Tross en begynnende lukt av noe som steker (avskrevet som en hinne vaskemiddel som ble svidd bort på platen), så freste ikke pølsene i stekepanna.

Så jeg skrudde opp varmen.

Røyken og lukten som litt etter steg - og traff røykvarsleren før nesen min, fikk endelig hjernen min til å koble de riktige synapsene og innse Murphys lek med knøvelgenet mitt.

er nå toppen av bakplaten...

På den platen jeg hadde slått på, sto en nå vindskjev kaffetermos og smeltet, med en stank og røyk som sved i øynene. Og fikk min nymonterte røykvarsler til å ule så gjennomtrengende at det sved i ørene også.
Med brannangst og høy puls klarte jeg å slå av platen, slå på kjøkkenviften, åpne dører og vinduer, og få kverka den pokkers røykvarsleren.

Og selv om jeg nå innså at Murphys lov hadde slått til, så måtte jeg utfordre Murphy og klatre i den skranglete kjøkkentrappa og få ned ulverket. Den tidde ikke stille før batteriet var nappet ut...

Men røykvarsleren er montert og virker. Og jeg har ønsket meg ny kaffekanne i mange år, den er for rosa.

Var for rosa...
 

Naturlig nok var jeg nå ikke lengre mitt vanlige velballanserte jeg, og trenger å roe meg ned før jeg fortsatte med middagspølsestekingen min. Så mens kjøkkenviften samarbeidet med gjennomtrekken for å fjerne stank og røyk, så prøvde jeg å roe nerven med en kopp te, som engelskmennene visst mener er den beste kur for sådanne opprørte stunder.


Modig fyller jeg vannkokeren og slår den på, og leter fram mitt beste kukrus og en pose (klin)kokoste. Og med skjelvende fingre strekker jeg meg etter sukettene... Tadda - der kom Murphy med en siste hilsen!

Selvsagt hopper boksen ut av fingrene mine og lander på kua, så lokket spretter av og suketter flyr ut og daler som snø over nærmiljøet! Den som hadde en juleøl nå du....

what'ya doing down there?

Alt dette vekket omsider tenåringskattegutten som kom mjauende halveis ned loftstrappen og lurte på hva i Kattla jentene holdt på med.

prittypliiis?

Og Sofie satte opp sitt mest bedende blikk å ba så pent om at jeg la bort saksen og ventet med å vårklippe henne til Murphy helt sikkert hadde gått hjem.


Eller kanskje hun bare hadde lyst til å smake på den duftende middagspølsen, som jeg fikk stekt tilslutt...

(knøvle = en som ikke får til noe, tuller til noe, gjør feil)