Endelig er adventen her,
og i dag tennes første lys i staken.
Det er enda november,
så stua er ujulete og "naken".
Men alle vinduer fylles,
med både adventslys og stjerne.
Vi er unike sånn,
norske vinduer ses langt i det fjerne.
Ja, velkommen skal du være, Lilliann, nå kan vi erklære adventsbloggen din for åpnet.
Jeg forventer en salig julegave for dette, asså.
Neida. Joda. Neida.
I lenestolen på bildet sitter gamle Anton med lilla advetsløyfe på. Han er en tredukke som har gått i arv, fra tippoldemor fikk den fra en snill mann med en snikkarbod.
Til min mamma, som måtte redde han ut fra møkkerkjellern etter at hennes storebror hadde gjemt hennes eneste dukke i kumøkka et helt år.
Det var andre tider det, sånn dukkeantallsvis.
Men nå er altså Antonen min. Men jeg tror jeg skal døpe han om, syns ikke navnet yter han rettferdighet. Jeg skal tenke på det, til den første egentlige adventsluken skal åpnes om noen dager. Spennende...
Enda har ikke førjulstria tatt oss, vi nyter dagene i både latskap (BB) og gode turer til Hundehjørnet.
Av og til har vi skogen helt for oss selv, og andre ganger får Sofie trene seg på å være mer sosial sammen med andre hunder.
Hun er mer interessert i ballen da. Men jeg kaster den bare til de andre hundene, så MÅ hun "kommunisere" med dem for å få den tilbake, haHA!
Hjemme øker Sofie behjelpelig kaoset med å rive ihjel lekehunden sin, så hvite innvollsdotter flyter over hele stua. I skarp konkurranse med de mer grå hybelkaninene. Hyggelig med litt variasjon. Og jeg skal nok bli kvitt det, så snart BB er ferdig...
Og så kommer kvelden, og en sjelden gang tillater jeg de firbente å fylle den store sengen.
Det er helt sant altså, det ER en sjelden gang.
Sofie har sitt eget soveromsbur i stua, mens Rasmus ligger der han velter.
Men jeg merker det på stemningen av og til, i kveld skal vi ha pysjamaspelsparty...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar