søndag 20. november 2011

Jeg innser at jeg gjentar meg selv.

Høst in min smallby
Høstsunset in the stuevindu
















En ny oppdatering fra mitt eventyrlig vanlige liv. 

Jeg har har observert og dokumentert (når jeg kom på det) årstidenes endring fra sen høst til tidlig vinter. I tillegg har jeg igjen vært en tur til Kiel, og opptil mange turer til Hundehjørnet.

Men aller mest har jeg hvert ledige minutt vært veldig opptatt av (nå tenker jeg spenningen stiger) å følge et tv-program som heter... nei, fuck it, jeg innser faktisk at det er for flaut å innrømme.

I steden skal jeg sette inn noen bilder fra den übervakre høstskogsstien til Hundehjørnet. Det er så vakkert at jeg faktisk glemmer Sofie innimellom, så hun stopper og bjeffer på meg. Men er det rart, bare SE:

Jeg kunne ikke malt det mer malerisk, hadde jeg kunnet male.

Rett til høyre der så jeg en hvitrumpet
rådyrfamilie forsvinne inn i skogen.
Disney, eat your heart out!
HallooOO, kommer du eller?!?






















Fra lands til vanns, og en ny og frisk seilas... vel, kan vel ikke kalle det frisk seilas, selv de mest ustødige landkrabber merker knapt at vi faktisk havet på de digre skutene...

Anyvannvei, til vanns var jeg i alle fall. Og det var så spennende at jeg brukte det meste av tiden på å lese skilt.

Snakker om å brenne alle broer...
Jo takk, det er sannelig godt å vite at
trappa ikke stopper midt i trappa.

Sangerne og danserne
sang og danset
Og pengene våre i casinoet stanset














Hu og HEI, så morosamt vi ikke hadde det. Og jeg innså at jeg er faen ikke seksti enda!
Meeen, så er det det da, det er en enkelt måte å få samlet folk for hyggelig samvær en helg, og samtidig ha rom for privatliv og what not. Og så ble det da kjøpt inn litt julegaver og julerom. Nei, jeg drikker ikke akkeveogvitt, cubansk rom er mye bedre.

Men det var godt å komme hjem og ta en skogstur til Hundehjørnet igjen.

En liten Sofie i et stort Hundehjørne
Og selv om jeg glemte å skylle
termosen, så schmakte kaffen
godt - med zaloskum.


Og se rundt en ullen hals - et nytt, rødt og strasspyntet halsbånd!
Men da jeg måtte gre pelsen bort for at det skulle vises,
så innså jeg en ny ting:
Sofie er overgrodd på grensen til teppebelagt!
Etter å ha kjempet med hund og kjøkkensaks i noen dager, innså jeg en ny ny ting:
en hundefrisør er muligens en hårreisende god investering.

Og som innsett, så gjort, til Nikita Pelssalong det bar.
Hoderistende "hengt opp" i seler, ble Sofie snauklippet som en sau
Why you did do dis to meee????

Så snart pelsen var borte kom frosten. Og jeg innså at timing er ikke min sterkeste side.
Men nå har jeg allerede mot mine prinsipper gått til innkjøp av et halsbånd med glitrende stener i til Sofie, så hvorfor ikke varme hundeklær...

Åh, at jeg aldri lærte meg å strikke!

Men denne første frosten er ikke kaldere enn at solen lunker en snauklippet kropp

Så novemberlig grått, men likevel så vakker...

Gud, som jeg elsker denne skogen!
Men litt kald har nok den lille kroppen blitt, for hun ballet seg godt inn i pleddet sitt, og drømte nok om den forgangne pelsen sin...




...ok, det tv-programmet jeg har kastet så mye tid bort på er Big Brother. Og i går kveld satt jeg å så på tre pappesker med tre mennesker inni, som konkurrerte om hvem som holdt ut lengst og ble den siste som gikk ut av esken sin.

Jeg innser at ryktene om at jeg har et liv ikke stemmer.

*sukk*
Typisk anklagende hundeblikk opp på matmor, der hun sitter ved sin pc og ser på BB 24/7,
i steden for å leke med...




mandag 10. oktober 2011

Julestemning i skogen!


Neida, kødda, litt tidlig for julestemning enda.

Men fluesoppen er jo liksom julepyntgarnityr nummer 1, og den grønne skogbunnen er rødprikket av den hvitprikkede julepynten.

Og det er nok ikke lenge før kopiene popper opp innomhus også...


Enn så lenge er det bare høst, med så brå soloppgang at gatelysene ikke rekker å slå seg av før sola plutselig skinner om kapp på samme flekken.

Høsten er full av kontraster, og kan fremdeles fint minne om sommer...



Og Sofie har mange fine sommerminner.

Som da jeg dro henne med på grillfest fordi nannyen var bortreist. Da var det godt å ha en bred matmor å gjemme seg bak...




Men etterhvert ble hun så husvarm at hun danset på bordet så flaskene skranglet.

Neida.

Hvem som helst kan jo se hun ser lettere paralysert ut, der hun har blitt plantet mellom glass og flasker for å spille rollen som partydog. Hun var lettet over å få gjemme seg under stolen igjen etter at en lettere bedugget matmor ga opp dét prosjektet..







Og Sofie minnes sikkert også Basse, sjefens digre og ikke helt luktfrie hund som hadde så lyst til å leke med den morsomme lille pelsdotten.

Han sto stadig å snek rundt hjørnet og stirret lengselsfullt på henne, mens han kom med tynne pip fra dypet, og en tung eim av "Eau de Kjøter"...

Men den morsomme pelsdotten Sofie var mer opptatt av Caroline, og sin fetisj for føtter. Hun kunne ligge å stirre og sniffe på hennes herligheter i en evighet, og Caroline var generøs nok til å tillate det. Til Sofie fallt for fristelsen og smakte litt, da satte de skjønne føtters eier foten ned, for å si det sånn, og nektet sin lille beundrerinne adgang.

Men så kom høst og tette sko, og både den lengtende Basse og lengselen etter Carolines føtter, ble nok et minne.

                       Men gjett om vi fant en god erstatning i Hundehjørnet!
En dag vi gikk oss bort i en ny skog, så snublet vi endelig over dette sagnomsuste fristedet. Her kan Sofie og andre Basser løpe fritt og sosialisere seg av hjertens lyst, på et stort inngjerdet område. Og hvor deres ledsagere kan hvile sine slitne kropper etter å ha gått seg bort til skogs, mens de drikke sin medbragte kaffe og what not, ved benker og bord ute, eller inne gapahuken.
Der er det så dyllisk og fredfyllt når vi er alene, at jeg nesten venter å se fabeldyr komme ut av skogen. Og selv de villeste bjeffekonserter klarer heller ikke helt å forstyrre skogens fred.

Jeg vet ikke hvem som elsker Hundehjørne-parken mest av meg og Sofie!




Så den "regningen" betaler jeg med glede!


Og en sånn ballkastearm må jeg få tak i, endelig klarer jeg å kaste så langt at Sofie får opp farta før hun er fremme der ballen lander... Sa jeg kjerringkast eller?!



 Hjemme venter Tornerosehagen på å bli klippet ned for vinteren, forløbig får den lov til å pryde med fargerike....

Nei, dette er malerisk pisspreik.

Hagen er overgrodd og har ventet på å bli klippet ned i månedsvis. Jeg er en lat gartner! Snøen vil komme som en befrielse og dekke mine mangler...
Som en siste hilsen fra sommeren som var, står middagsblomstene og stråler mot høstsola med alt de har av sterke farger.
Men også de er i ferd med å lukke sine øye for den kommende vintersøvnen...
(sorry asså, men jeg klarer ikke å la være å bli kvasipoetisk av slike skjønnheter!)


Bare 20 uker til 1.mars og vår!




Blogglisten

mandag 3. oktober 2011

Nummer 50's (u)spiselige grøde

Jeg har ikke bare hatt et håp, men jeg har regnet det som sikkert at jeg en vakker høstdag skulle kunne presentere imponerende egenprodusert markens grøde fra nummer 50. Jeg mister visst aldri troen på mine evner som gartner, men hvis jeg skal skryte på meg skills i noe, så er det nok bare i optimisme...

Jeg var så treig med å komme i gang og følge opp (surprise, surprise), at sluttresultatet ble så som så. Det eneste jeg lyktes med var sukkererter som ikke kan slå feil, og gulerøttene som faktisk smaker akkurat like godt som snackserøttene på Kiwi. Selv om jeg ikke tror det egentlig var meningen de skulle bli så små...

Om ikke magen ble mettet, så ble i alle fall sjelen det. Det å følge vekster fra frø til høsteklart, er et lite mirakel. Og om ikke alt "vart som det sku" eller smaker særlig godt - så ser det i alle fall vakkert ut på bildet.
Litt av nummer 50s mer eller mindre spiselige grøde

Agurkene mine ble et ganske så imponerende syn, men smaken var virkelig som baken...! *snurpetrut*
Men alt regnet gjorde at tomatplantene både råtnet og visnet...
(En merkelig kombinasjon - er det det som kalles tørråte? :p )


Og de få tomatene som rakk å modne, før de falt av - sprakk!


Hagen på egenhånd var en flinkere gartner enn meg, og produserte frukt og bær i alle varianter.
Dog var selv her det meste en større fryd for øyet enn for ganen - beske moreller, smakløse plommer og sure epler.


Bare ripsen gikk ned på høykant, sammen med vaniljesaus.


Men så gøy å følge vekstene gjennom sesongen, fra blomstring til frukt, i min hage.                                               
Nå er sesongen over, og det meste av trærnes grøde har falt ned og er i ferd med å råtne. Bortsett fra eplene som vil henge igjen i toppen av treet som en vakker dekor, langt utover vinteren. Fra de nederste grenene har jeg fylt en eske full av epler. Litt sure etter min smak, men perfekte stekt i ildfast form med kanel og honning, servert med (mager) vaniljekesam.  Namme høstdessert!

 

Men tross all øyenfryd og sjeleglede, så tenker jeg som hver høst mens jeg rydder i vissne vekster og tømmer potter og kar - til neste år gidder jeg ikke alt arbeidet for så lite, så da kjøper jeg ferdigsnekra blomster og tomatplanter fra et gartneri!

Men så er det jo den ukuelige gartneroptimisten i meg da, som blir inspirert av Hageprogrammer på tv og frøposene på Kiwi, når våren nærmer seg om bare 5-6 måneder....

lørdag 3. september 2011

En sommer er over?

Egentlig hater jeg alle antydninger om at sommeren er over, så lenge naturen er grønn utenfor vinduet.

Det har blitt antydet at jeg må være fargeblind som ikke ser falmingen, men så lenge man kan sitte ute å drikke sin morgenkaffe uten votter på, så èr det sommer!

Men, mye nok av den er over til at det er mulig å ta et oppsummerende tilbakeblikk, for blogging har ikke vært i høysetet.



Fru Quizt og Knertene hennes har funnet seg et nytt tre å slå rot i.

Jeg prøvde først å adoptere henne bort på Kiwi, men ikke èn lapp ble revet bort fra min fine plakat! Møkkanaboer!

Men heldigvis forbarmet en dyrebutikk seg over den lille familiegrenen, så de flyttet inn der mellom rotter og pippipper. Og ble solgt dagen etter til en ung dame uten innsektsskrekk.


Så matmor og Sofie kunne tygt reise på sommerferie nordover.

Og èn time etter landing - rett i fjæra!
Kjenne salt Bodøvind i pelsen
mens vi speider etter hurtigruta som gikk
Sofie fikk mange nye venner der oppe
Lille Malin og Sofie ble faktisk sjelevenner

og samtalte på et dypere nivå
om noe som tydeligvis var veldig morsomt!


Maleriske Stream Island innfrir alltid

Bryggebikkja mi på oppdagelsesferd

Hun prøvesmakte kongekrabbeskall

og jaktet på ferskere sjømat.

Hunde-spa: rulle seg i sand tilsatt noe illeluktende gugge...
min Sofie liten
Våt og Sliten
Da er det godt å slappe litt av...
Og ingenting har større smilegaranti enn en liten hund, tross guggestank!
Og så - endelig fikk jeg tatt Sofie på kveldstur til Mjelle!

Selv om himmelen var grå under skyene, så er havet like vakkert
Og Mjellestranden er like rød
Seriøst - en hinne med rød sand "flyter" oppå den normale hvite skjellsanden.
Werry weird støff.

Snipp åsså snapp åsså snute, så var sommerferien for i år helt ute.
Nesten last year, faktisk.