En komapasient banker i bordet

4 uker med omøbelert fordøyelsessystem, og ingen store plager. (Bortsett fra overdreven navlebeskuing)
Bank i Bordet!

Ingen kviseutbrudd eller håravfall, og ingen smerter av hverken mat eller drikke. Ingen innvortes lekkasjer, tarmene gjør rolig jobben sin uten slyngring, og ikkeno brokker seg. Bank i Bordet!
Og nå er jeg bare bittelitt redd for å sulte ihjel, men jeg noterer og teller proteiner og kcalorier for å holde meg over undererærings og sultegrensen, dog ikke over anbefalt volum.

Men, selv om overskriften overdriver bittelitt, så er energien ikke akkurat i sitt normale førjulsmodus, og sofaen er min nest beste venn.

Heldigvis så har min aller beste venn behov for å drite utenfor nummer 50's eiendomsgrense, og med skravlebjeff og myke snutedytt, så får hun meg opp av komasofaen og ut på tur hver dag. (Ok, nesten hver dag...)
Kan verken skryte av at turene er lange eller raske, jeg er enda på tassenivå - men jeg er igang!

Og for at Sofie skal få litt utløp for sin overskuddsenergi, så tar vi med oss ball og kastearm og går bak den nedlagte fabrikken og trener fire labber og to armer.

Man kan her se balljegeren som en prikk i det fjerne, den forlengende kastearmen er olympisk gull for kjerringkastearmene mine... 

Selv om movember kan være både våt og fargeløs, der den henger i limbo mellom høst og vinter, så kan den lave solen lokke rødmen fram i nypene og minne om fagrere tider som var.

Og selv om snøen har latt vente på seg, så er buskene fulle av snøbær som minner om snøen som skal komme.

Og plutselig kom faktisk snøen, både ute og her inne.
Det sluddet og dalte stille og trutt, så nå spørs det om ikke også kålblomsten min snart blir et minne, for den våte snøen har frosset fast...

Men nå er det i alle fall vinterlig og klart ute for adventstenning inne til helgen, hvis jeg bare finner adventsesken min...

Jeg tror jeg leter etter'n i mårra... *gjeeesp*


.

Er det lenge igjen NÅ da?

Til jul, altså?
Julestemningen min ligger å klør like under overflaten..
Selv om selv jeg syns det er for tidlig med julemarsipan og glitter og sånn i butikkene i oktober, så er det jo langt ut i november nå.
Og jeg tar meg i å smile av hver lille julete innsnik i tv-reklamen, lengte etter duften av gløgg og pepperkaker, og har telt over om jeg har nok lys til adventstaken - det er bare 3 uker til første søndag i advent!

(Note to self: kjøp lilla stearinlys med glitter på!)

Og tenk - da Sofie, en ball og jeg var ute for å leke litt nederst i hagen, så møtte vi faktisk årets første juleengel!

Først skimtet jeg bare noe blankt i øyekroken, men da jeg så nærmere etter så var det en vaskekte, bitte liten juleengel som sto der å blomstret, som "a partridge in my plum tree"!

Jeg kjente julestemningen piplet fram, julestemningsmilet bre seg på mine tørre leber (finner ikke lebepomaden min), og min årlige førjulsarbeidslyst få det til å krible i mine ennå postoperativt slappe lemmer. Jula nærmer seg (bare sjekk nedtellern under), og det er lov å tenke i førjulete baner og gjøre førjulete ting! Det ER!

Nå kan man jo spørre seg om denne nyfunnede julestemningen kom med engelen, eller om engelen kom med julestemningen...
Men det kan i grunn være det samme, jeg tar engelen som et julestemningsfrikort.

Så jeg tok med meg den lille juleengelen inn i varmen og hengte den på skrivebordslampen, og benket meg med kaffekoppen foran bloggen min for å drysse litt av den nyfunnede julestemning over den. Og med litt amatørmessig fikling fikk jeg inn vinterlig bakgrunn og nedtelling til jul, men klarte samtidig å tukle det til for teksten så den bleknet.
Håper en annen engel klare å fikse det tilbake for meg før den blekner enda mer og forsvinner!

Nå skal jeg legge meg og høre litt på Putti Putti Putt...


Christmas Countdown

Carrots og andre gulrotsupper

Jeg satte nesten gulrotsuppa i halsen her om dagen, da jeg oppdaget at en hyggelig Bergensdame som blogger nydelig bilder og betraktninger fra sitt nye hjemland Spania, hadde nominert meg til sin Carrot Award!


Er ikke det innmari hyggelig a?

Og så jeg som til og med har dyrket mine egne gulrøtter, og elsker gulrotsuppe. Det er mye poetisk stas i den nomineringen altså.

Tusen takk for det, Ege Denne! :o)





Ellers, den postoperative formen stiger dag for dag, takket være kroppens magiske evne til å gro og restituere seg selv etter store inngrep. Er i grunnen et fantastisk maskineri, denne kroppen vår, Trond Viggo hadde rett i det.

Youghurtsiling på gang

Ferdigsilt blomkål og brokkolisuppe

I mens gjør jeg mitt beste for å gi den brensel til jobben - hele dagen går med til å lage og sile og nippe saaakte til vann og så næringsberiket drikkemat og mosemat som mine beregninger og bittelille magemål klarer å få i meg. Bare gulrotsuppa sto klar i frysern, 40 rett-i-micron-pakninger med kosemat!

Og litt forsiktig opptrening, uten å bevege meg for langt fra nummer 50's fasiliteter. For å slippe å gjenoppleve den panikkartede hjemtassingen med sammenknepne rumpeballer, etter mitt første forsøk på tur i nabolaget. I'll say no more... 

For ikke å snakke om all foreskreven medusin og tilskudd..

Er jo en hel jobb bare å holde oversikt og huske på alt som skal inntas gjennom både munn og stikkes inn med sprøyte. Noe for alltid, noe bare denne første tiden, takk og lov.

Kan si at den sprøyta settes ikke lydløst, jeg hylern inn i magen for å finne mot til å stikke meg selv!

en pelsball

Da er det sannelig godt å ha to varme kosedyr til trøst, Rasmus og Sofie, bedre venner enn på lenge, all territoriekonkurranse ser ut til å være lagt på is. Tror de er forent i sin omsorg for matmor, for de er i nærheten hele tiden. Og i natt sovnet jeg med en på hver side av meg - pus på armen og voffsen bak knærne.

Btw, jeg og en av dem har en avtale med saksa, må bare få opp litt mer energi til å gjennomføre det først...

Å sånn går nu dagan

Her er sengen jeg forlot forleden dagen
etter å ha blitt ommøbelert litt inni magen
Nå er jeg hjemme og gror og hviler meg opp
mens jeg prøver å ikke sulte ihjel min kropp

Formen er bra om enn litt sliten og slapp
Og trøsten er god fra både hund og katt
Men magen verker og presses opp mot pannen
STINN av luft pumpet inn av skalpell-mannen!

Hver minste lille fjert er musikk i mitt øre
i disse dager den beste lyden jeg kan høre
for hver gassboble som brister og får meg til å prumpe
munnen min klukker i stereo med min rumpe!

Men, selv om dette er det magen min har,

så er dette alt den vil by på...

Men det retter seg nok, kommer tid kommer fjert

Fislende, smygene, med brak og bært bært

Og jeg skal ikke klage så lenge luften er alt

i min nyopererte kropp som er galt!