Hva nå...?

Ja, jeg vet, mine ambisjoner om å la bloggen min være upolitisk og samfunnsuengasjert har fått et skudd for baugen denne helgen.
Det fikk hele Norge den 22.07.2011.
Men vi kommer oss nok tilbake på rett kjøl igjen, om enn vi er merket for livet.

Min kjøl er merket med et sinne over det norske(!) monsterets ambisjoner og gjerninger. Han skapte et mareritt for våre uskyldigste for å fremme sin ideologi og sak, for å starte en anti-multikulturell revolusjon.

Og DET vekket meg fra min dvale! Det er på tide å bruke sin lille stemme for å bidra til å bekjempe nasjonalisme og rasisme og andre ismer som truer enkeltmennesker og grupper i vårt lille land. De sniker seg inn og jobber i ly av vår blåøyde naivitet. Det holder IKKE å melde seg inn i grupper på facebook for å vise at man er en av 25000 som er imot terrorisme. Fakkeltog og minnestunder trøster og gir en stor fellesskapsfølelse i øyeblikket, men hva så...?

Hva kan en politisk ignorant og uengasjert egoist finne på?
Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Jo, dette er MIN "revolusjon" og MITT "mainfest":

I går meldte jeg meg inn i Arbeiderpartiet!


Ikke (bare) av sympati for Auf's ungdommer, men fordi Arbeiderpartiet står for den motsatte ideologien som monsteret ville tre nedover hodene våre med sine bomber og skarpe skudd.
Og det var nettopp "de røde" han ville gi en lærepenge for deres flerkulturelle politikk, derfor vil jeg gjøre effekten av hans korstog bittelitt mindre ved å bidra til å gjøre Arbedierpartiet bittelitt større. En dråpet i have, men den kommer fra hjertet.

Og etter å ha hørt kjennelsen i dag føler jeg at jeg har valgt rett våpen - Monstrets fiender er mine venner!


Klem fra 
Arbeiderpartimedlem nr. 407310

Klikk HER for å melde deg inn i Arbeiderpartiet eller AUF

Jeg beklager...

Jeg beklager, men hadde noen beskrevet gårdagens Norge i en kriminalroman, så hadde jeg lagt den fra meg og ment det var amerikanisert og sensasjonlysten terrorpornografi.
Men det var sant, det skjedde...

Jeg beklager, men jeg føler forakt for de som hoppet til og skrev på facebook: "dette har vi ventet på i flere år fra muslimske terrorister" og andre lignende ting som pekte med forhåndsdømmende og nasjonalistiske fingre på våre ikke-europeiske nye landsmenn.
Den farligste blandt oss viste seg å være etnisk norskere enn Norges konge.

Jeg beklager, men jeg får meg ikke til å sette det norske flagget på profilbildet mitt på facebook. Det gir meg i dag mer en følelse av nasjonalisme enn nasjonalfølelse, og det føles ikke godt...
Jeg føler jeg må vaske det først, fordi et monster har tilgriset det med sine handlinger.

Jeg beklager, selv om jeg ikke er personlig berørt, så klarer jeg ikke la være å gråte for ungdommene på Utøya og deres nærmeste, for det mareritthelvete de har opplevd og må leve med i årene fremover.
Jeg vet jeg er ikke alene om det, mange feller tårer i medfølelse og sjokk for det utenkelige som har skjedd, facebook drukner i en flom av støttegrupper og lenker.

Jeg beklager, det finnes ikke ord gode nok, men jeg føler med dere.... med oss alle.

Kjøttetende Poesi...

Etter å ha observert en "diskusjon" mellom kjøttetere og de som kaller oss dyremishandlere og mordere i går, så våknet jeg med denne poetiske forsvars...talen i hodet.

det var en gang en lykkelig sau

som slakteren slaktet helt steindau

kjøttet ble masse god og næringsrik mat

som fyllte utallig sultne mavers fat

med duftende fårikål og smalahove med sopp

mens ulla varmet mang en blåfrøsen kropp

det var en gang en klok liten gris

den døde med et hyl og en siste fis

den hadde levd lykkelig i grisebingen

hvor grynting og sølerulling var tingen

den ofret sitt legeme til menneskefor

vi får juleribbe og bacon på alle bord

det var en gang tusen kyllinghøner

som levde sitt liv mer i bur enn på møner

men noen fikk pikke korn og sparke grus

og levde et liv i sus og fjærfedus

men alle endte sitt liv uten hode og fjær

og ble spist av både menigmann og millitær

det var en gang en hellig ku

dens siste ord var faktisk MU

i døden skiftet den kjapt kjønn til okse

siden kukjøtt ikke fenger må slakteren jukse

den ble til blodige biffer og oksestek

mens veggiser bare spiste fuglenek.

vi er predatorer med smakfullt kjøtt som mål

så la oss danse vi rundt et hedensk bål

og takke dyra for deres offer og gave

som varmer vår kropp og fyller vår mave!

de skal ha et greit liv til de dør for oss, og ofrer kroppen

men de ER under oss på næringskjeden, hvor VI troner på toppen!

vi vil ete oss nedover den til vi dør

for oss er grønnsaker et tilbehør.

*buuuurrrp*

 

 

Skal vi se...koteletter til middag i dag kanskje? *gått ut for å slakte Dagros*

En parfymert drittsekk.

Ja jeg innrømmer det; jeg liker ikke stanken av fersk hundebeæsj. Men som den ansvarlige hundeeieren jeg er, så plukker jeg jo alltid opp etter Sofie, selv om jeg krymper meg når jeg kjenner bæsjevarmen gjennom plastposen, og griner på nesen til stanken mens jeg knyter posen godt sammen. *grøss*

Og her om dagen stank det ekstra ille. Ja så ram var odøren at det var like før jeg slang hele dritten diskret inn i nærmeste hage i steden for å bære den pent hjem til vår egen skraldespann.

Men så fikk jeg den geniale idé å heller knabbe en kvast sjasmin fra den nevnte nærmeste hagen, og festet den på drittsekken. Og - tadda - den duftet så intenst at den overdøvet!
Smart, eller hva?

Og så kom jeg på at jeg en gang før jeg ble en ansvarlig hundeeier, hadde sett og ledd av parfymerte hundeposer. Nå slo det meg som en svært lite latterlig idé, så det sto øverst på shoppinglista mi for Harryturen.
Men det hadde de ikke i Sviiden, du. Masse øl og kjøttdeig med salmonella, men parfymerte hundebæsjeposer - nei, det hadde de ikke.

Men så fant jeg disse rosa med den passende hodeskaller på i steden, fine eller hva?

 Joda, jeg kjøpte jo litt mer da, et par bokser pepsi og sånn....

                                                              
                                                    Og så denne!

Jah, Pinky har fått seg trillebag, gamle kroken! Men den er jo som en blanding av en barnehagesekk og en pensjonisttrillebag, så da treffer den vel min alder sånn akkurat passe.
Også så praktisk da, nedi der fikk jeg plass til all shampoen jeg kjøpte, så jeg slapp og bære meg skakk(ere).
Er den ikke kul, eller hva?


Men jeg lurer på hvor det ble av den knallrosa oppvaskkosten jeg kjøpte for ti kroner. Den som jeg etterpå fikk vite jeg kunne tatt tre av - for ti kroner. Makan til billig shit!
Men jeg kom altså hjem uten ingen. For ti kroner. Det var trippelbortkastet penger asså. *sukk*


Og så da, vel hjemme skulle jeg gjøre rent i hjemmet til fru Quizt og avleggerne hennes. Og der var det jammen en liten en som lå i bunnen, så død og hvit som snøen som fallt i fjor...
Men tenk, så var det bare en av dem som hadde skiftet ham. Og det gjør de ikke på samme måte som når vi skifter hud etter solbrente sommerdager. Nei, den har faktisk kledd av seg sitt ytterste jeg - i et mikrotynt men sammenhengende fjon. Det var så tynt og lett at det vaiet i trekken fra øyevippene mine som blunket overrasket!
Naturen asså - makaløs, eller hva?

Fru Quizt har forresten avslørt fornavnet sitt, det er Twiggy, selvsagt.

"Av egg er du kommet, til jord skal du bli..."

Det var ordene min skjære pasient fikk med da hun ble bisatt i en telefoneske mellom to tujaer nederst i hagen.

Takk for besøket Sjurine, det var veldig hyggelig å bli kjent med deg. Jeg hadde håp om at du skulle få bli gjenforent med din familie som stadig var innom og skrattet med deg, men det var nok ikke bare vingen som var skadet...



Sofie leter etter deg, og Rasmus ergrer seg nok over å ha mistet... la oss si sin venn, jeg vil ikke tenke på hva han egentlig ville med deg.

Han kunne sitte lenge på kanten bak drivhuset og studere føggeln som glapp, og lengte...

Men Sjurine var trygg i hundeburet i drivhuset, og bare skrattet ertende til han, på skjærers vis.

Likevel ventet og ventet Rasmus, helt til solen gikk ned bak regnvåte epletrær.

 

Jeg er litt usikker på hva han uttrykker her, et lei-av-å-vente-gjesp, eller et ergelig DÆÆÆMMITT!

Han kom faktisk også inn i drivhuset på besøk, og hadde en fortrolig samtale under fire øyne med den fjærkledde.
Jeg tror han prøvde å hypnotisere henne til å komme ut. Bare se det blikket!

På fine dager flyttet Sjurine og hundeburet ut på et bord på terassen, tett inntil syrinen for å få litt skogelig frihetsfølelse. Der skrattet hun hest med sin nesten manglende stemme, hoppet rundt, spiste mat og dreit og vokste opp og var i fin form. Men vingen var skjev og hun pustet litt rart. Så jeg ville fremdeles ikke slippe henne forsvarsløs ut til den brutale hagen.

                                 For i buskene lusket og ventet rovdyrene...


Men kanskje skulle jeg sluppet henne ut og latt henne bli gjenforent med familien sin, for et siste farvel...?

For selv etter 10 dager kom de innom og satt over buret og ropte på henne.

Og hun svarte, selv om de knapt kunne ha hørt hviskeskrattene hennes. Og nå høres ikke engang de lengre heller, og buret er tomt og jeg er litt trist.

Først fuglefamilietragedien i nummer C, og nå dette...

Jeg tror jeg må henge opp en post-it-lapp i fuglehøyde med en advarsel til de fjærkledde: "vokt Dem for nummer 50!"

*sukk*

Bye bye Birdy....