For og mot GBP/slankeoperasjon...

Dette hadde jeg i utgangspunktet bare tenkt å poste i forskjellige lukkede fora for tjukkaser, fordi jeg syns det er flaut. Det er flaut å være tjukk, og enda flautere å være så tjukk at man vurderer slankeoperasjon. Jah, så  ynkelig er jeg. 
Men ved ettertanke skjønte jeg at dette også hører hjemme i min egen egoblogg om meg selv og mitt, nettopp fordi tjukkaseriet og alle opp og nedturer i den forbindelse, er en så stor del av meg. 

Og her er det som har tynget meg sånn hele denne våren at jeg ramlet på trynet ut av Roedes favn, og la på meg alt hun hadde tatt av meg...

I utgangspunktet var jeg innbitt motstander av GBP, men søkte om operasjon av nysgjerrighet og fordi fastlegen foreslo det, det avskrapa tynne skinnet som hun er... Så, jeg har gått gjennom startkurs og blitt kjent med mange skjønne mennesker, og jeg har vært hos kirurg og blitt godkjent med løfte om "minimage" innen et år.

Under tiden har jeg hørt og lært mye, gjort meg maaange tanker, grublet mye, satt spørsmål ved meg selv og faktisk vurdert å la dem skjære av meg frodigheten. Og den psykiske prosessen fikk meg nesten til å gå under (litt overdrevet), men jeg gikk "heldigvis" bare litt opp i vekt (litt underdrevet). 
Men når jeg satte meg ned og skrev tankene mine i en for/mot-liste for GBP, så ble valget veldig klart for meg...

FOR -  Håpet om å :
1. faktisk ned ned i vekt uten å gå opp igjen før jeg er i nærheten av idealvekta...
2. ....sorry, finner ikke noe mer her som ikke også gjelder om jeg klarer å gå ned på egenhånd...

MOT -  Frykten for å :
1. faktisk ikke gå ned alt, og gå opp igjen når effekten av "minimagen" er over etter 1-2 år.
2. psykiske problemer siden mat ikke lengre kan brukes som "psykolog"
3. ikke lengre tåle mat jeg er "avhengig" av, som melkeprodukter og brød mm.
4. bli seende ut som en 90åring med hud som henger skrukkete rundt på hele kroppen.
5. tarmslyng
6. lekkasje i koblingene
7. evig kvalme og utmattelse
8. langsiktige mangelsykdommer, som kan ha dødelig utgang
9. knapt tåle noe mat og drikke uten å få smerter og dumping
10. få beskjed om at de ikke kan gjøre noe for meg, kun lære meg å sette intranenøs veske og la meg komme inn på sykehus for å få sondemat sammen med morfin, for at jeg ikke skal sulte ihjel (med en gang) siden magen verken tåler vått eller tørt... (lege: "vi vet ikke hvorfor, men dette kan skje med enkelte slankeopererte")


Jeg vet at jeg for mange euforiske GBP-tilhengere "banner i kjerka nå", men GBP er INGEN lett løsning. Og med det mener jeg ikke bare at man må jobbe like hardt (noe man MÅ, kanskje mer), men at risikoene er mange og store. Da kan man like gjerne gjøre samme harde jobben uten GBP. Er man en jojo-tjukkas, så vil livet for alltid være en kamp mot vekta, enten man tar GBP eller ikke. Så mitt valg er altså å kjempe videre uten GBP.

Joda, jeg hører det sies at det går som regel bra, men personlig kjenner jeg faktisk bare et eneste tilfelle som kan kalles helt vellykket GBP, uten noen av de fryktede bivirkningene, bortsett fra en lekkasje ganske tidlig. Hun tåler alt og går heller ikke opp igjen i vekt. Nå har hun fått kreft da, uten at det har noen sammenheng...

Ellers kjenner jeg en del som utad sier alt er perfekt, men som skjuler diverse bivirkninger som plager dem. Kanskje fordi motstandere som meg har en tendens til å si "hva var det jeg sa!" Og fordi de har vært så lykkelige i prosessen at det blir litt pinlig å innrømme at alt ikke er så bra likevel. Ingen liker jo å innrømme dét. 

Og jadda, jeg VET at det går bra for "de fleste", men det er alt for mange det IKKE går så bra med, på en eller annen måte.

Alle jeg kjenner som er operert for mange år siden har gått opp i vekt, mer eller mindre alt. Ei slapp ikke ut av sykehuset etter operasjonen før etter halvannen måned, hvorav uker i koma, pga. lekkasjer og tarmslyng og en fot i graven. Hun kjemper nå rundt 100kg, og har blitt motstander av GBP, og utdanner seg innen ernæring.

Ei annen jeg kjenner som ble operert i 2011, har i disse dager fått beskjeden i punkt 10...
Hun var under hundre når hun la seg under kniven, og angrer som en hund. Hun deler visst  også rom på sykehuset med ei annen vi kjenner som har fått lignende beskjed...

Joda, man hører jo om folk som blir kvitt diabetes over natten, og blodtrykk som spretter rett i normalstand, så jeg skjønner at man kan se helsegevinst. Og jeg skjønner følelsen av å være ung tjukkas i en verden av slanke fotballfruer, og jeg skjønner det er deilig å se ut som "alle andre".
Men man hører mindre om påfølgende problemer som kan komme før eller senere. I lukkede GBP-grupper på nett kommer det fram en del, men selv der ser jeg tendenser til bagatellisering og "som regel går det jo bra!"

Det er jo ikke hodet som blir operert, så alle problemene man har med mat og livsstil blir ikke borte over natten. Er man matmisbruker før GBP så er man det etter også. Og kan man ikke lengre misbruke mat så finner man noe annet. Jeg kjenner til ei som gråter hver dag. Før kunne hun trøste seg med sjokolade, nå tåler hun ikke det. Men hun tåler rødvin...

Jeg tenker mange ganger at det er galemattias å frivillig la dem stikke inn kniver og kutte opp og av, og ommøbelere på fordøyelsessystemet. Jeg føler det nesten som om helsenorge enten opererer blindt eller bruker oss tjukkaser som prøvekaniner. Hva vil langtidsvirkningene bli? Hva vil de konkludere med om 10-20 år?

Men jeg dømmer ikke lengre så lett de som tar GBP, etter å ha blitt kjent med så mange på kurs og nett, og fått innblikk i deres valg, men jeg håper de gjør det som en faktisk aller siste utvei. Mennesker som er så store at de har blitt bevegelseshemmet og har flere fedmerelaterte lidelser, ville nok selv jeg anbefale å ta operasjon. Men unge friske mennesker på rundt hundre... 
Dog skulle jeg ønske at helsenorge heller kunne tilby trening på blå resept, gratis kurs og samlinger, billigere treningstøy i store størrelser, og billigere grønnsaker og sunn mat. Og psykolog! OG aksept for fit fett!

Jeg ønsker alle som velger GBP masse lykke til! MEN værsåsnill - GJØR som legen sier og følg alle anbefalinger fra sykehuset - IKKE fra de som av erfaring "vet" at det går nok bra å jukse litt her og der! 


-lig hilsen Pinky, 

en dundre på mye over hundre, og atter påmeldt et Grete Roede i august...