Pinky kommer ut av skapet!

I disse dager pågår en aksjon for Amnesty: "Stå opp mot urett!" Pengene til bøssebærerne ligger klare ute i gangen.
NRK P3's bidrag er en 80-timers direktesendt aksjon fra Spikersuppa, som de kaller: "Å elske er en menneskerett!" Og der har de et skap folk kan gå inn i og fortelle sin hemmelighet (om hva som helst), og så komme ut av skapet med det.

Neida, jeg er fredeles hetro, det er ikke dét jeg har i skapet...

 GBP/slankeoperasjon... del 2  (Del 1)

Jeg har jojo-slanket meg ned og opp igjen i vekt siden jeg var 17 år, og gikk opp 10 kg etter min første slankekur på bare 7 kg.

Siden da har jeg slanket meg tjukkere, litt mer opp for hver gang jeg gikk ned. Men jeg har har forsvart tjukke-Pinkys rett til eksistent på alle områder.

Men nå velger tjukke-Pinky å si takk for seg, ikke fordi jeg syns hun er mindre verdt, men fordi både hun er jeg er nysgjerrige på hvordan slanke-Pinky ser ut, og hvordan verden oppleves for henne.

Og DET har jeg nå innsett at jeg ikke klarer alene.


Jeg har plutselig skjønt hvor uendelig sliten jeg er av hele overvektsproblematikken. Jeg har båret den med meg på skuldrene siden jeg kom i puberteten og fikk en liten bulk over bukselinningen, når jeg satt. Jeg har vekselvis hatet kroppen min, godtatt den, og til tider også elsket den. Men den HAR vært en byrde, både for meg selv og i møte med verden.

Hverdagene er full av vektbyrder for en ekte tjukkas. Det er f.eks. ufattelig tungt å få kroppen med seg opp av vannet når man klatrer ombord en seilskute på en taustige, etter en svømmetur i Stillehavet. Rompa sitter bokstavelig talt fast i havet.

Ok, det er ikke en typisk hverdagsbyrde, men man vil jo være en interessant tjukkas. Og da forteller man ikke om gruen over om flysetebeltet rekker, eller om diverse fysiske besværligheter som verkende ledd, eller å ikke kunne nå rundt seg selv. Det er kjedelig shit.

Anyway...

Det er rart hvordan meninger og vaner kan snu på en femøring. Sånn var det også da jeg sluttet å røyke for noen år siden. Plutselig gikk jeg fra å være en trassig storrøyker, til å bli en ekkelt selvtilfreds ikkerøyker, som gikk rundt og unnskyldte meg for å ha stinka på mine medmennesker i alle år. Og det var en veldig interessant opplevelse å plutselig være på den andre siden av "røykebarrikaden", en ikkerøyker.

Og nå vil jeg på den andre siden av "vektbarrikaden". Så nå, nå har jeg bråsnudd på en gbp, helt uten varsel. Og den som er mest overrasket over dét er nok meg selv, etter år med motstand.

Jeg var jo bestemt på å takke nei, men jeg varslet aldri Aker i sommer om at jeg hoppet ut av køen. Og her om dagen fikk jeg brev med en operasjonsdato. Min første reaksjon var å smile. Min neste reaksjon var en forståelse av at jeg smilte av lettelse.

Det føles som om jeg det siste året har  svømt over en grumsete og stri elv full, av bekymringer og potensielle farer. Og nå har jeg kommet til smult vann på den andre bredden, jeg kan puste, og jeg syns solen glitrer i det stille vannet og fuglene synger i  eventyrskogen innenfor. Og jeg kjenner at jeg skal stige som fuglen Fønix opp  mot en ny dag...

 

Heh, er jeg frelst eller hjernevasket, liksom? Neida, bare lettet og glad!

Jeg er for informert til å se meg blind på et mål som slank, eller tro det er en easy fix. Men jeg kjenner det er rett for meg, for jeg har smilt og hatt mer ro og glede i sjelen, enn på lenge. Selv om jeg for øyeblikket må pine kroppen med en diett på bare 1000kcal.

Noen kaller det å gi opp, andre kaller det modig. Jeg kaller det mitt valg. Og valget er tatt  - det ene punktet jeg hadde "for" vinner, and I'm in peace with it.
Wish me luck - det gjorde Grete Roedes representant, med en klem.

PS. Jeg kommer ikke til å morfe om til en gbp-blogg med diettlister og resultater.
Jeg hadde neppe skrevet dette innlegget engang, hadde det ikke vært for den forrige bloggen med samme tema - men veldig motsatt konklusjon. For, halloOo, hvor pinlig ville det ikke være om en gbp-motstanderen tok slankeoperasjon i hemmelighet og lot som om det var kun egen innsats som ga resultater.

Men det blir jo en ny del av livet i nummer 50, så noe blir det vel...