Påsketur på Rødsløyfestien og håtdågs

Enhver påskeukemorgen med respekt for seg selv starter med kokte egg. Men har man spøkelser i gammelkjelen så blir ikke resultatet utpreget fristende.
Oh well, når slimete eggsnerk var skrellet bort, så smakte kyllingfostrende veldig godt.

















Og alle påskeformiddager går man hagelangs i påskestille gater og ser på menneskeformet natur som våkner til liv etter vinteren; krokusene som albuer seg opp av fjorårsplenen, og frøken gran som har tatt på seg miniskjørt - thats håt.

Og så ser man på alle rare ting som har dukket fram fra glemselen under snø, som denne rastaparykken fra halloween i fjor.
Nei vent, den har SNUTE! Jeg tuller ikke, klikk bildet større å se selv! Det er en hund! Makan... I bet yah name is Bob, man.

 Og gode påsker har så varme og deilige dager at overbepelsede, men ellers normale, voffser må avkjøle seg i den siste snøsmeltingspytten. She's a håt dåg...

Men her i går kjente vi at nå er vi klar for skogstien ved åkeren fra i fjor. Den som en engel hadde funnet og vært så snill å merke med røde sløyfer for at vi skulle finne fram. Og hvor nesten ingen andre gikk, bare en og annen orienteringsløper som lot seg forvirre av merkingen og svingte av fra den ordinære og mer traffikerte skogsløypen sin.
Den er akkurat passe lang for en matmor som i år også trener seg forbi ankelbrudd, og satser hardt på å skaffe seg trimpoeng for å glede fru Roede. Og hennes hund som enda ikke er helt i form etter kennelhosten.

Men hva får vi se, den trolske gammelskogen var borte!

Bare stubbene og en og annen maltraktert stamme sto igjen. Og avhogde trelemmer og flis, området var dekket av flis - en riktig treslagmark!

Vi skjønte at vi hadde vandret rett ut i vår egen påskekrim, så CSI-Sofie begikk åstedsgranskning. Hva har skjedd? Hvem har Myrdet skogen! Hvem er tremassemorderen?? The truth is out there...

Kjære trollskogen min, jeg kløverhjerter deg, håper du blir til hjem fylt av kjærlighet, og ikke bare simpelt brensel... *snufs*

Trollskogen anno Mai 2010

Men Sofie fant igjen pausestokken vår fra i fjor, så der vi satte vi oss ned og trøstet oss med litt vann og godbiter, og tørket tårene og stilnet sukkene...
(Fader, nå må jeg finne fram saksen og få av henne vinterpelsen, før hun også blir helt rasta)

Hjemme fant vi ut at skjærtorsdagsmiddagen bare måtte bli HÅTDÅG! Fram med bålkurven og kalkunostepølsa og speltlompene - her skal det etes! Men ikke fler enn tre á 100 kcal pr. stk, jeg lover!

 Men man dobler kcaloriinholdet lett med tilbehør og påskeøl...

Litt smalt bål å grille pølser på, halve ble svart av gangen, men det funka. Pølsene egnet seg perfekt til bålgrillings, og bållukten er tusen ganger bedre enn grillen.

Lille søtnosen ventet forventningsfull på nedfallspølse, ingenting frister mer i verden. Men den søte lille dotten som satt der mellom bena mine ble et snerrende monster når Rasmus nærmet seg det pølseduftende området. Ikke faen om hun ville dele broderlig på noe nedfallspølse nei!.

Roedenytt: jeg har for første gang en uke med full pott på trimpoengene - tur hver dag! Men den slemme vekta står likevel dørge stille igjen. Og så jeg som ikke har spist så mye som et eneste marsipanegg...