Snøsmeltvedding og spøkelsesnørr

Våren er deff i full gang, men den jobber enda med å fjærne gjenstridig, råtten snø fra skyggefulle plasser. Og etter som snøen forsvinner så dukker det opp og frem mye gjemt og glemt fra i fjor.

Som eplene ingen barn gadd å slange med seg, så trærne bare slang dem på bakken. Og der ligger de enda og gir nå fra seg en eim av gjæret eplemos når man graver dem bort for å slippe krokusen til. Yuack!

Eller som det fine, svulmende eplerumpa fra i fjor, som ikke har tålt vinteren og tidens tann så godt den heller...
I have seen my asses future, and it doesn't look good, I tell ya!

Anyway, også i år har jeg tapt snøsmeltingsveddemålet, som vanlig er jeg for optimistisk. 14.april, sa engelen, 13.april, sa jeg. For jeg hadde smuglest på langtidsvarselet og beregnet at snøen hadde ikke en sjangse i helvete til å overleve så lenge.


7.april....

10.april, moahaha!







15.april. Begge tapte. Doh!






Anyway, igjen, Etter som snøen forsvant fra plenen, så så jeg noe rart på det døde gresset fra i fjor:

 

WTF!? Hva er det spøkelsesaktige snørrsløret?
Ser du ikke? La meg zoome inn...

SE da! Spøkelsesnørr!?? Hva ER det? Dritekkelt og dritskummelt!

Sofie ble faktisk så redd at hun gikk og gjemte seg i skittentøyposen sin. Jeg måtte snyte spøkelsessnørret bort fra plenen før hun turte gå ut igjen!
Neida... Det ble tatt av vinden.

Godt man kan vaske det ekle og skumle bort fra netthinnen med en liten tue snøklokker i morgenssolen.
Vakkert, ja?

Og denne hvitveistuen kom inn på mobilen min fra Drammen, som et vakkert god morgen til morgenkaffen min. Så Spøkelsesnørrsløret er visket bort og glemt, og våren kan igjen nytes.



Men noen hvitveisminner vekker vemod, og jeg minnes en bukett plukket i Rensåsen, som ble mottatt med et blekt smil på sykehuset like ved... *evig savn*