Siste smak av sommer.

Jeg er alltid på etterskudd med noe, husarbeid, hagearbeid, julekort, you name it. Og nå er jeg også på etterskudd med årstiden. Sånn bloggmessig vaffal. Inni meg har jeg allerede vår fordi jeg gleder meg sånn til den. Men det er en annen historie. Nå handler det om min siste smak av sommer, en selvdyrket og smakfull, sådann. Krokete gule smårøtter, nummer 50's variant av rotveksten som populært kalles gulrøtter.

Fangsten i terasseåkeren ble slett ikke verst, de ligner vanlige gulrøtter på farge,
om ikke form...

Og enkelte av dem hadde til og med ekstra former, som denne lille frekkasen.
Nesten som forbuden frukt, selv om det jo er en gul grønnsak...

Men så kom vinteren innom og avsluttet sommeren, med haggel og iskaldt regn
på forfrosne sensommerplanter,

og løvene (hva heter løv i flertall?) måtte innse at enden var nær for dem,
selv om de prøvde å gjemme seg under plast...

For høsten stormer fram med paletten sin. Trekronen som var mest grønn den ene uka,

...var mest gult den neste. Bare fordi det bikket over til oktober!?!

Appropos gult løv - tilbake til de gule røttene i begynnelsen av bloggen.
De jeg ikke knasket der og da, ble til suppe. Gulrot og ingefærsuppe. Smakfull, sunn og så lavkcalori at man kan ta en skål ekstra, hvis man vil og har plass. Den blir fort oppspist, for å si det sånn. Så fort at jeg ikke rakk å fotodokumentere den. Så jeg spurte google pent om å låne meg et bilde.

Men tror du ikke google også hadde spist opp suppa! Jah, så god er den faktisk...

Men til slutt fant jeg et bilde, akkurat så deilig ser min gulrotsuppe ut også.
En tallerken solskinn, faktisk, som en smak av sommer.

Jeg spår mye av den på menyen min framover...

Tørrkokte poteter

Jah, sånn går det når hodet er mer opptatt av å se på blomsterbilder fra nummer 50, og drømme bakover om sommeren som egentlig aldri ble, fordi man prøver å ungå å tenke framover på avgjørelser som man ikke har lyst til å ta.
Man glemmer de små potetene på komfyren til de er både utkokt og overstekt.

Men selv om man fyller blikk og hjerte med de få blomstrende gledene fra terassen i år, så klarer det ikke helt å overdøve lyden av torden og kraftig haggelregnskur som kakk kakk klasker på vinduet. Og selv om morgensolen i dag skinte vakkert, så avslørte den samtidig at årets første frostnatt har tatt vare på haggelet som falt i går. Det er bare å innse at sommeren er over...

Men om den var kort og våt og forbi, så bød den til det siste på vakre blomsterting.

Som de hviteste hvite, og de rosaste rosa, elegante og sommerfuglaktige sommerstokkroser.

Og hvitspraglete og knallrosa spanske margeritter som blomstrer ildfult på overtid.

Sammen med høstlyng og pyntekål ga de sol i hjertet noen korte sensommerdager før årstiden avblomstret spanjolene... *sukk*

Oh well, det er bare å akseptere at naturens blomstringstid er over og tømme terassepottene for visne vekster. I påvente av neste vår, om 23 uker.

Og i mellomtiden kommer nok både høst og vinter til å bringe en overflod av naturopplevelser. Bare man går ut og åpner øynene for dem...

Kløen, lettmatrosen og Roede'n

Forlengst veldig vel hjemme etter ferie nummer to nordover, og med meg hjem hadde jeg nyplukkede multebær og aggressiv eksem på cellulittene mine. Flammende varm og frossen har jeg klødd og gryntet, dag og natt.

Fyttegrisen så "griselækker" en allerede mislykket slanker føler seg når man i tillegg klør til blodet renner! Bad times, som skal forbli udokumentert og glemt.

Derimot skal jeg vise fram en framtidig skipshund, Sofie lettmatros!
Sofies nanny har nemlig blitt sjøkaptein på egen skute, og mønstret Sofie med på et prøveseilas. Det foregikk riktignok i havn, så hun var helt trygg.

Det skal sies at både matmor Tungmatros, som har glemt sine sjøbein i Stillehavet et sted, og sjøjomfrua Sofie Lettmatros, var en smule skeptiske til den gyngende og smale flytebrygga og den lyskestrekkende ombordstigningen. Men begge kom vi oss ombord, uten å bli våte...

Og etter å ha sittet på halen sin i et hjørne og smakt på sjøluften og kjent litt på følelsen av at grunnen var litt mer gyngende enn fast, så kom det fram et lite skipshund-gen.

...og hun fulgte nysgjerrig med på kapteinens båtsyssler med tau og ting, mens øret målte seilevinden i havbrisen.

Lettmatrosen fant sine sjøpoter og sjøblikk, fikk land i sikte og bjeffet et land o'hoy til en landkrabbehund som ulte i det fjerne.

Etter min erfaring er det ikke helt vanlig, men sannelig kysset lettmatrosen kapteinen takk for havneseilasen, før hun mønstret av.

Så, Sofie lettmatros prøver ut nye ting, og jeg, jeg prøver ut gamle. Jeg har plukket meg opp fra det nesegruse pladasket og krøpet duknakket tilbake på den smale Roede. Igjen. Og denne gangen har jeg trua. Jeg har det...!





Oh It's ON, fatty, you're going DOWN, biatch!

Sommer 2012, del 3 - og hjem igjen

Alle ferier tar slutt, men selv om borte er bra så er det tross alt bare hjemme som er hjemme. Så jeg gråt ikke da jeg kom hjem til numner 50 og de spiseklare selvdyrkede knaskegulerøttene mine.

Nå virket jeg som en sjikkeli sunning med grønne fingre, sant?!

Vel, jeg har nok av usunne ting i skuffer og skap (igjen), og plenty mislykkede gartneriske prosjekter på samvittigheten. Men man skal jo helst vise seg fra sin besteste side...

Godt var det også å komme hjem til terassen og blomster og grillmat.


Ja, jeg rakk å innvie min nye 99kronersgrill før  sommeren bestemte seg for å sjøsette seg igjen...

ÈN gang har jeg brukt den i sommer!




...I'll say no more...

 

Det betyr at i skogen vår oppstår det stadig nye små innsjøer og gjørmehull.

Og min galopperende lille pelsdott tiltrekker seg sølevann som et Lambi-lam, så etter-tur-dusj har blitt en hyppig sommervane.






 Og når man er hund så tørker man seg sådann etter dusjen:

Men så kom Sofies bestevenninne og tantes lille Marusk på ferie og fikk frokost på stueseng og masse kos fra Sofie, som gjerne ligger bak sine favorittmenneskers knær og koser seg.

Men ferier kommer og feriegjester går, og plutselig var det ingen Maruskaknær under pleddet å varme seg bak... *savn*

Endless Love...<3

















Men, avstander er jo ikke lengre så lange som de engang var, og Norwegian gir jo bort billetter... så hvorfor sitte i regnværet å lengte?
Så her er jeg igjen, langt mot nur en ny liten tur. Det ryktes nemlig også om danske nevøer på fjelltur i norske fjell...

Sommer 2012, del 2 - ganske langt mot nord

Siden sommerferie "hjem" til nord også er en tur som stadig gjentar seg, så kan man jo kalle dette også en gammel favoritt. En riktig gammel en. Her er det fullt av gamle minner, som for alltid vil farge alle nye opplevelser her. Rart det der, med barndommens gater, det er som om opplevelser veksler mellom fortid og nåtid når man rusler hagelangs...

Det vakreste her er Stream Island, hvor det alltid er sommer og sol, og gode minner!

Her er fesken blodfersk og fargerik

og frukten er frisk og fargerik

Og her skinner sola om kapp med Sankthansbålet

Og som alle søte unge jenter, så fant Sofie en ferieflørt, sorte lille Barak. Eller han fant henne, og fant henne uimotståelig. Hun var (skrekkblandet) frydefull over å bli funnet, men lekte bare med hans følelser. Når hun våget seg fram fra tryggheten mellom matmors føtter...

da tok ferieflørten helt av, og de løp og de løp og de løp i midtsommernatten, Sofie foran og Barak og storebror etter. Skulle tro det var løpetid, for hun ble så heit at hun måtte avkjøle seg i dammer og myrhull.

Selv nøt jeg ramsalte sommer dager med familien. Fikk til og med snikfotografert den kamerasky fotograf/filmstudenten, og den skjønneste havfrue i jeans. (Dette havner på veggen i stua mi, unger! <3)

Ingeniøren og journaliften fanget og saltet undervannsfisk til oss, makan til god uer skal man lete lenge etter.
De to gubbene kan faktisk være kjekke å ha, de bruker fritiden til å skaffe mat på bordet.






Det ga oss andre feriefolk fritid til å rusle på stranden og leke med gummihansker og sånt

 

"en rosa gummihanskes død"

"hvorfor hunder lukter som hunder gjør.."

Sommer 2012 del 1 - en gammel favoritt

Sommeren min er for det meste temmelig lokal, for tiden er det ingen store utskeielser som solbading i "Syden" eller shopping og sjampis i Paris. Sistnevnte sted har jeg faktisk aldri vært... Men det betyr ikke at mine sommerdager ikke er fulle av sommer, tross regnet.

For eksempel Hundehjørnet og skogsveien dit. Vårt lille paradis. Vårt Turmål. Sofies lekeplass og min rasteplass.
Jeg ble forbauset når jeg sjekket hvor langt det er dit, bare ca.5km frem og tilbake. Og så jeg som trodde det var så innmari langt og jeg så sprek. Men sånn blir det etter et par ankelbrudd og masse krykketid, avstander blir lengre enn de en gang var.
Uansett, blandt alle rusleturer i nabolagets gater og skoger,  så er Hundehjørnet og skogen dit vår tilbakevendende favoritt Tur. Og er det rart?!

Tidlig i juni, akkurat i det våren blir sommer, er skogen så lysende grønn at det skjærer i både øyne og hjerte!

Løv og gress er enda så lyst at det slipper inn og fanger sollyset, så skogen er nesten selvlysende.

Og Hundehjørnet... det er rene filmkulissene!

Og merksnodig nok - de fleste formiddager har vi denne perlen helt for oss selv.

Litt betuttet Sofie har ingen ball og ingen andre hunder å snuse på og leke med...











Men heldigvis bugner Hundehjørnet av pinner som er impregnert av pirrende dufter, så i ånden er en hund aldri alene her!

 

Og ikke vet jeg hvem hun lekte med her, men morro hadde hun/de det!

 

Pinner er i det hele tatt nesten like morro som ball

For og mot GBP/slankeoperasjon...

Dette hadde jeg i utgangspunktet bare tenkt å poste i forskjellige lukkede fora for tjukkaser, fordi jeg syns det er flaut. Det er flaut å være tjukk, og enda flautere å være så tjukk at man vurderer slankeoperasjon. Jah, så  ynkelig er jeg. 
Men ved ettertanke skjønte jeg at dette også hører hjemme i min egen egoblogg om meg selv og mitt, nettopp fordi tjukkaseriet og alle opp og nedturer i den forbindelse, er en så stor del av meg. 

Og her er det som har tynget meg sånn hele denne våren at jeg ramlet på trynet ut av Roedes favn, og la på meg alt hun hadde tatt av meg...

I utgangspunktet var jeg innbitt motstander av GBP, men søkte om operasjon av nysgjerrighet og fordi fastlegen foreslo det, det avskrapa tynne skinnet som hun er... Så, jeg har gått gjennom startkurs og blitt kjent med mange skjønne mennesker, og jeg har vært hos kirurg og blitt godkjent med løfte om "minimage" innen et år.

Under tiden har jeg hørt og lært mye, gjort meg maaange tanker, grublet mye, satt spørsmål ved meg selv og faktisk vurdert å la dem skjære av meg frodigheten. Og den psykiske prosessen fikk meg nesten til å gå under (litt overdrevet), men jeg gikk "heldigvis" bare litt opp i vekt (litt underdrevet). 
Men når jeg satte meg ned og skrev tankene mine i en for/mot-liste for GBP, så ble valget veldig klart for meg...

FOR -  Håpet om å :
1. faktisk ned ned i vekt uten å gå opp igjen før jeg er i nærheten av idealvekta...
2. ....sorry, finner ikke noe mer her som ikke også gjelder om jeg klarer å gå ned på egenhånd...

MOT -  Frykten for å :
1. faktisk ikke gå ned alt, og gå opp igjen når effekten av "minimagen" er over etter 1-2 år.
2. psykiske problemer siden mat ikke lengre kan brukes som "psykolog"
3. ikke lengre tåle mat jeg er "avhengig" av, som melkeprodukter og brød mm.
4. bli seende ut som en 90åring med hud som henger skrukkete rundt på hele kroppen.
5. tarmslyng
6. lekkasje i koblingene
7. evig kvalme og utmattelse
8. langsiktige mangelsykdommer, som kan ha dødelig utgang
9. knapt tåle noe mat og drikke uten å få smerter og dumping
10. få beskjed om at de ikke kan gjøre noe for meg, kun lære meg å sette intranenøs veske og la meg komme inn på sykehus for å få sondemat sammen med morfin, for at jeg ikke skal sulte ihjel (med en gang) siden magen verken tåler vått eller tørt... (lege: "vi vet ikke hvorfor, men dette kan skje med enkelte slankeopererte")


Jeg vet at jeg for mange euforiske GBP-tilhengere "banner i kjerka nå", men GBP er INGEN lett løsning. Og med det mener jeg ikke bare at man må jobbe like hardt (noe man MÅ, kanskje mer), men at risikoene er mange og store. Da kan man like gjerne gjøre samme harde jobben uten GBP. Er man en jojo-tjukkas, så vil livet for alltid være en kamp mot vekta, enten man tar GBP eller ikke. Så mitt valg er altså å kjempe videre uten GBP.

Joda, jeg hører det sies at det går som regel bra, men personlig kjenner jeg faktisk bare et eneste tilfelle som kan kalles helt vellykket GBP, uten noen av de fryktede bivirkningene, bortsett fra en lekkasje ganske tidlig. Hun tåler alt og går heller ikke opp igjen i vekt. Nå har hun fått kreft da, uten at det har noen sammenheng...

Ellers kjenner jeg en del som utad sier alt er perfekt, men som skjuler diverse bivirkninger som plager dem. Kanskje fordi motstandere som meg har en tendens til å si "hva var det jeg sa!" Og fordi de har vært så lykkelige i prosessen at det blir litt pinlig å innrømme at alt ikke er så bra likevel. Ingen liker jo å innrømme dét. 

Og jadda, jeg VET at det går bra for "de fleste", men det er alt for mange det IKKE går så bra med, på en eller annen måte.

Alle jeg kjenner som er operert for mange år siden har gått opp i vekt, mer eller mindre alt. Ei slapp ikke ut av sykehuset etter operasjonen før etter halvannen måned, hvorav uker i koma, pga. lekkasjer og tarmslyng og en fot i graven. Hun kjemper nå rundt 100kg, og har blitt motstander av GBP, og utdanner seg innen ernæring.

Ei annen jeg kjenner som ble operert i 2011, har i disse dager fått beskjeden i punkt 10...
Hun var under hundre når hun la seg under kniven, og angrer som en hund. Hun deler visst  også rom på sykehuset med ei annen vi kjenner som har fått lignende beskjed...

Joda, man hører jo om folk som blir kvitt diabetes over natten, og blodtrykk som spretter rett i normalstand, så jeg skjønner at man kan se helsegevinst. Og jeg skjønner følelsen av å være ung tjukkas i en verden av slanke fotballfruer, og jeg skjønner det er deilig å se ut som "alle andre".
Men man hører mindre om påfølgende problemer som kan komme før eller senere. I lukkede GBP-grupper på nett kommer det fram en del, men selv der ser jeg tendenser til bagatellisering og "som regel går det jo bra!"

Det er jo ikke hodet som blir operert, så alle problemene man har med mat og livsstil blir ikke borte over natten. Er man matmisbruker før GBP så er man det etter også. Og kan man ikke lengre misbruke mat så finner man noe annet. Jeg kjenner til ei som gråter hver dag. Før kunne hun trøste seg med sjokolade, nå tåler hun ikke det. Men hun tåler rødvin...

Jeg tenker mange ganger at det er galemattias å frivillig la dem stikke inn kniver og kutte opp og av, og ommøbelere på fordøyelsessystemet. Jeg føler det nesten som om helsenorge enten opererer blindt eller bruker oss tjukkaser som prøvekaniner. Hva vil langtidsvirkningene bli? Hva vil de konkludere med om 10-20 år?

Men jeg dømmer ikke lengre så lett de som tar GBP, etter å ha blitt kjent med så mange på kurs og nett, og fått innblikk i deres valg, men jeg håper de gjør det som en faktisk aller siste utvei. Mennesker som er så store at de har blitt bevegelseshemmet og har flere fedmerelaterte lidelser, ville nok selv jeg anbefale å ta operasjon. Men unge friske mennesker på rundt hundre... 
Dog skulle jeg ønske at helsenorge heller kunne tilby trening på blå resept, gratis kurs og samlinger, billigere treningstøy i store størrelser, og billigere grønnsaker og sunn mat. Og psykolog! OG aksept for fit fett!

Jeg ønsker alle som velger GBP masse lykke til! MEN værsåsnill - GJØR som legen sier og følg alle anbefalinger fra sykehuset - IKKE fra de som av erfaring "vet" at det går nok bra å jukse litt her og der! 


-lig hilsen Pinky, 

en dundre på mye over hundre, og atter påmeldt et Grete Roede i august...