Kampen for tilværelsen

Vårforsommeren er årets intensesteste årstid i naturen. Både flora og fauna gjør alt de kan for å sikre sin videre utvikling og nye etterkommere, og aldri er luften mer vibrerende full av lyder og dufter fra fugleliv og planteliv, både dag og natt. Og pollen, stakkars allergikere...

Sofies ører er bare fokusert på pinnsvin. Mulig det er de hun snuser etter her også. Eller kanskje hun nyter duften av blomstrende syriner like mye som meg.

Vakre og intenst duftende syriner. Jeg vil pynte meg med blomstene og spraye meg med duften!
Finnes det syrinparfyme? Det burde det. Jeg vil ha, vil ha, vil HA! Som måkene skriker. Selv om det neppe er syrinparfyme de skriker etter.

Dog, fågelgudane vet, fugler er rare. I nummer 50c har de satt Miss Kjøttmeis i skammekroken. Nobody puts baby in a corner!
Eller kanskje hun bare syns det var godt med et lite pusterom fra søskenmølja. For det begynner å bli trangt der inne, etter som de 9 raskt vokser seg større. 

Og kanskje var det den økede trangboddheten som gjorde det, eller kanskje det var for mange nebber å mette... Men det jeg fikk se her i går så brutalt ut, så er sarte sjeler herved advart:

Det kan være at det var en naturlig rede(krybbe)død, for ungen så jo allerede død ut da jeg oppdaget dramaet og fikk trykket på rec-knappen. Og kanskje dette bare var en kamp for å få en allerede død unge ut, jeg vil helst tro det... *snufs*

Okke som, en annen kylling må også ha "forsvunnet" i løpet av natten, for etter å ha telt og tellet er det nå bare 7 ti dager gamle, små dunete nøster med vinger igjen. Og de sitter her som små baller nedi redet og gror stadig mer fjær, til og med stjert har de fått. Nå mangler bare én stor ting - at de åpner øynene.

*krysser 7 fingre, og henger ut mer fuglemat*

Isn't she lovely?!

Har du sett noe så nusselig? Det store nebbet, de store blinde øynene, duntjafsen på hodet - hun er en aldeles bedårende liten skapning!

Neida, selv som kjærlig meisebestemor er jeg ikke blind for hvor skummelt stygg den lille er, med trekk fra dinosaurusenes tid og Stephen Kings monsterfantasier.

Men jeg vet at hun og hennes 8 søsken kommer til å vokse seg til de nusseligste små fjærballer på bare noen dager.

Ja, de er bare 9, den 10 bare blidde borte vekk...

Utviklingen er i full gang, det vokser både dun og vinger på dem. Men enn så lenge er de altså stygge gaphalser, som krever mat levert i nebbet, og leverer den tilbake like fort i andre enden.

Og det er så travelt for herr og fru Kjøttmeis at de flyr nesten vingene av seg i mat- og bajs-skytteltrafikken.

Av og til har de ikke engang tid til å komme helt inn til ungene men henger i hullet og bare slipper maten ned i gaphalsnebbene deres. (neida) Så nå har jeg hengt opp noen meiseballer fra i vinter for å hjelpe til, som den gode bestemora jeg er.
Har lest på nett at det er ok å hjelpe dem litt, da klarer de å mate opp flere av ungene. Så nå håper jeg alle 9 (av 10) får vokse opp og bli ny pryd i nummer 50's Tornerosehage.

Travle dager

 

Gratulerer med en-ukes-bursdagen, meisekyllinger små!

Sofie har gått fra vårdepresjon til vårhysteri. Eller det er vel pinnsvinhysteri. Den piggete hageinnvasjonen utløser et stresset jaktinnstinkt hos henne, så hun har knapt ro i kroppen den tiden av døgnet de er i aktivitet der ute i nummer 50's Tornerosehage. De må jages jages jages!

Pinnsvinene kommer til og med inn i hundegården, for her er marken under fuglemattreet full av godsaker som pinnsvin liker.

"murrr knurrr knurrr"

"vaff våff vaff våff vaff!"

"vaff våff jegskalbitedegopp våff!"

 Og hun er ikke alene om dette, når ettermiddagen senker seg mot kveld er det hundekonsert i nabolaget. Og man kan høre på tonefallet at dette er ikke den vanlige hilsningen fra hund til hund, det er full pinnsvinalarm.
Jeg elsker dyrelivet i villastrøket!

Det er sommer, det er sol og det er maidag!

Vår og sommer på en gang, kan det bli bedre?




Dagene er så dampende varme at svetten renner og man velsigner at man husket å ta med seg vannflasken ut i skogen, hvor blåveis og hvitveis minner på at det faktisk bare er vår. Hele sommeren ligger enda foran oss, og jeg elsker å glede meg til ting som ligger foran meg, med alle sine løfter.

Og her er hvorfor dagene damper i varmen; tidligere dagers regn har samlet seg i grøfter og traktorspor, og ligger der og sender tilbake sin vanndamp opp til atmosfæren og framtidige regnskyer.

Sofie så monn i de små innsjøene til mer enn tørstedrikke, og plasket gjennom det avkjølende sølevannet med stor sprut og glede.

                    Blir nok to jenter som må dusje når de kommer hjem til 50 a...

20.mai (3døgn)

Hjemme i 50 c finns det også blomster, og fru Kjøttmeis har pyntet seg med små gule... Nei vent det er jo Kjøttmeisbarnas gullgule nebber små! øhhøh..
Men vakket er det!

20.mai (3døgn)

Ungene vokser fryktelig fort, de har sikkert blitt dobbelt så store på de (her) første tre døgnene. Og de eter mer og beveger seg mer, her kryper de opp på ryggen til mor.

21.mai (4døgn)

Og jupp, der er'n! De driter også mer. Den hjelpeløse lille alienungen vender den fjærløse stjerten opp og plopper ut den innebygde hvite bleien sin, som mamma Kjøttmeis kjapt snapper opp.

22.mai (5døgn)

Fem døgn gamle og de små kroppene endrer seg mye og fort. Over natten er de ikke lengre bare røde alien-amøber, men har fått tydelige blå blodårer over hele kroppen. Og man kan se anlegg for vingefjær. Det ser faktisk ut som om det kan bli fugler av dettan!

Nå skal jeg ut å teste den nye grillen, her er litt kortfilm fra 50a - enjoy. Or not. 

(klikk på yotube-merket for å se filmene på youtube. Der ligger også litt mer tekst, og så kan man "like" filmene og sånt)

Røde kjøttmeisbarn bajser hvitt

Og Pinky spiser grønn mat.

Man lærer mye man ikke visste fra før om fuglelivet, når man er BigBirdyBestemor og spionerer på småfugler. De hjelpeløse røde små aliene med gule gapende nebb, avleverer en hvit liten bajspose som takk for maten. Og denne bli straks fjernet av mammaen. Tenk så smart - innebygde bleier. Det hadde vel vært noe for menneskeheten også!
En dag kommer det nok et hvitt bajsebilde her også, bare jeg rekker å trykke på utløseren. De er så innmari kjappe!

Men min grønne mat rakk jeg å ta bilde av før jeg åt den med sunn appetitt.
I min jakt på sunne matvaner snublet jeg over oppskrift på brokkoliburger. Og det er den grønneste maten jeg har spist, til og med grønnere enn erterstuing!

Brokkoli, byggris, havregryn og buljongpulver - hva kan vel bli sunnere?

Formet til små burgere, og stekt i smør. Sunne og morsomme å se på, og interessante i smaken. Men neste gang skal jeg ikke glemme brokkolien på ovnen og overkoke den. Og erstatte byggrisen med ris. Og smaksette dem litt mer krydderier...

Og kanskje bruke dem som tilbehør i steden for som hoved. Pølser med brokkoliburgere kanskje - man skal da ikke bli helt veggis heller!



Og selv om jeg har medlidenhet med min fraflyttede landsdels mangel på vår, så kan jeg ikke la være å danse av glede over værvarselet for neste uke i min nye landsdel - sommeren kommer!
Jeg elsker nordnorges natur, med dette er hvorfor jeg ble klimaflyktning:

Og så, over til det fargerike og yrende dyrelivet i nummer 50

 

Rasmus og Sofie ligger inne i 50A og kulern og diskuterer været

I 50c er det mer aktivitet i dyrelivet hvor de fjærkledde flyr i skytteltrafikk.
Mest pappa kjøttmeis, men også mamma.

Dog ligger hun mest å varmer ungene  og overleverer pappa kjøttmeis matleveranser til deres gapende avkom.

Stygge som aliens, men rørende å se de krype fram under vingen
og sovne på mors varme rygg.

en to tre fire fem seks syv åtte ni... og ti!

De er fryktelig vanskelig å telle, for de vingler og vaier så mye der de kaster nebbet opp og gaper etter mat, før de velter og tryner og blir liggende i en mølje. Men her klarte jeg endelig å telle 10 nebb - full pott!

Alle eggene ble altså klekket, men vil alle få vokse opp og fly store og sterke ut av redet? Neppe, naturen er brutal, håper bare jeg slipper å se det som sannsynligvis kommer til å skje...

 

Flinke mamma og pappa Kjøttmeis

 

Vinglende, ene og alene, til Mom is home

Hipp hurra for Norge og herr og fru Kjøttmeis!

I dag, på Norges nasjonaldag, sto jeg opp med spenning i magen til lyden av korps. Men i motsetning til resten av Norge, så var det ikke Norges fødselsdag som skapte spenningen, men min "terminberegning" for Kjøttmeisbarnas(?) ankomst.

Så når andre iførte seg overprisede bunader og vandret ut i kø, eller benket seg foran nrks barnetogsending med flagg i hånden, så benket jeg meg foran mitt Big Birdy cam for å se om mine beregninger slo til.

Men fydda, en mørk og truende skygge flagret over redet og ensomme egg. Gjett om bekymringsgenet i morsarven slo til og jeg ble b.e.k.y.m.r.e.t! Hva/hvem har invadert, og hvor er fru Kjøttmeis?

Men selv om den mørke skyggen fortsatte å bevege seg der inne, så kom i alle fall mor tilbake og ruget videre.

Og så, i et øyeblikksglimt da fru Kjøttmeis smatt ut en tur, og skyggen flyttet seg litt, så så jeg at to egg ikke var egg lengre, men to gapende nebb. To nyklekkede meisebarn(?) så redets lys og skygge, på selveste Norges fødselsdag!

Jeg hylte og danset av iver og glede, og fløy i nattkjole og hårruller bort til engelen i 50B og dundret på hans dør for å jage han ut og opp i stige og reir for å jage bort skyggen og redde de små!  
Det viste seg at den skyggefulle innvadøren var en edderkopp som ville få sitt nett på nett. Han ble bryskt kastet ut av linsen og offline.

Og når vi endelig var online igjen var fru Kjøttmeis i ryddemodus. Noen skall og slimete rester spiste hun faktisk. (Må innrømme at frokostegget mitt vokste litt i munnen...)
Andre skall ryddet hun ut, og kom tilbake med mer barnevennlige godbiter til sine nyklekkede pippunger(?).

 

Og midt blandt sine uklekkede småsøsken fikk de nyklekkede meisekyllingene(?) sitt første måltid.
Jeg smilte smårørt og fårete, mens jeg tørket en tåre med det ustrøkne flagget jeg hadde glemt å henge ut på terassen.

Så la hun seg ned for å ruge videre en stund, der var flere egg å klekke.
Og så ryddet hun mer og matet mer, mens ungene gapte det de var gode for.
Heelt lydløst.

I nærbilde kan jeg ikke si at de er søte, enda. De ligner mer på fisk (røkelaks) enn fugl, faktisk.
Jeg tror jeg kaller de nyklekkede for stygge andunger, så lenge...

Som en avskjed på hipp hurra-dagen, et bilde av en distré herr Kjøttmeis som lar seg distrahere av noe på utsiden som vanlig. Men kjekk er han!

Og dagens filmsnutt, litt hakkete siden så mange var på linja i anledning fødselen.

Det var en mørk og stormfull aften...

Snø og regn og vind. Det er sannelig sure dager i nummer 50. Ja og resten av østlandet. Sikkert hele i Norge, hva vet jeg - jeg ser ikke på værmeldinger å sånt.
Ikke at det spiller noen rolle, for dette handler om været i nummer 50. Og om litt mer enn det da...

Aaaaanyway.

uglehund

Jeg sverger på at Sofie er like værsyk som en nordlending på nok en stormkveld i mørkeste mørketida. Bare se - uværsvårbluesen står skrevet med store bokstaver i det blikket!

Dette i tillegg til at hun er inne i sin årlige vårdepresjon. True story, hver vår blir hun en pipende liten koseklump med borrelås. Og i den perioden er det helt umulig å ha henne i nattburet sitt, hvis man vil sove hele natten selv.

konvertert utekatt

Til og med vilmarks-Monsen Rasmus har flyttet innomhus, og bedriver teppebelegging av finn-stolen med avlagt vinterpels.

førfrøsne tomatplanter

Og som om ikke de dyriske konsekvensene skulle være nok, se hva været gjorde med tomatplantene mine!
De fryste nesten til is og ihjel!

De overlevde dog med et nødskrik, etter intensiv pleie og kjærlig varme innomhus.






Og jodda, jeg gikk selvsagt også på en værsmell...
Nok en gang snublet jeg ut av den rette Roede, og begynte å trøstespise. Youghurtnøtter denne gangen.

først kjøpte jeg bare litt

så masse mer

Og en kort stund klarte jeg å innbille meg at det var sunn godis, youghurt og nøtter høres jo sunt ut, sant!? Men så måtte jeg innse at jeg nå hadde inntatt tusen milliarder kcalorier, snakker om tjukkasspsykose asså... Men jeg ble gladere i nøtta av nøttene.

Sofie fant Rasmus julemus, som overraskende kom frem fra under gulvteppet

Og etter å ha tygd og kastet litt rundt på den

så ble hun også litt gladere.

Men, som om ikke lidelsene til beboerne i nummer 50A var nok, så har tydeligvis fru Kjøttmeis i 50C blitt utsatt for fuglevold. Der hun sto på hodet og roterte eggene sine, kunne jeg skimte en blodrød flekk der stjerten starter. Åh nei, tenkte jeg meget bekymret, bare hun ikke dør av skadene!

Hvis du legger godviljen til kan du se den røde flekken.
Det er altså ikke rumpa under stjerten, men et sår på oversiden!

Senere på kvelden kom hun hjem etter en luftetur i regn og vind, og omtrent fallt inn
og ned i redet. Og der ble hun liggende, våt og pjuskete og urørlig i minst ti minutter.
Tilynelatende uten å puste.  
Tilsynelatende stein dau...

 
Åh NEI, tenkte jeg, ikke nok en tragedie i nummer 50c, ikke i år igjen...
Men fugleduden var med oss (BigBird), og plutselig begynte hun å røre på seg igjen, og pusle med egg og redeull.

Og i dag bekymret jeg meg for nok en ting; hvor har herr Kjøttmeis blitt av? Hadde ikke sett han på flere dager! Men ikke før jeg hadde tenkt den bekymrede tanken ferdig, så begynner frua å pipe og får svarende pip utenfra. Og så fikk jeg se:

                                                  *Familielykke*

Så alt er well og alle er alive, både folk og fe og birds med. Og tomatplanter attåttil.
Nå venter vi bare på bedre vær og blomstring og klekking.

what the cat dragged in...

Alle årstider har sine fordeler og bakdeler.
Yin og Yang.
Selv våren som er så full av de vidunerligste ting har noen bittesmå bakdeler - innsekter!

Noen er søte, som den tunge humla. Men andre er bare ekle, avskyelig ekle. Som den heslige plantemordersnegla, og flåtten. Begge to yndede krisemaksimeringskandidater for den kulørte presses årlige vårlige innsektsavisartikler.
"I år er flåtten ekstrrremt farlig!"

Jeg prøver å unngå å lese slikt, i den grad det er mulig å unngå. Jeg lar meg så lett påvirke.

Har man hage, så kan sneglene komme enten man gjør sånn og slik eller ikke. (Jeg har vært heldig så langt og sluppet unna, selv om min overgrodde hage etter ekspertenes utsagn må være et eldorado for slimkladdene.) 

Og har man kjæledyr på østlandet så kan du ta deg faen på at du får nærkontakt med flåtten. Sofie får lite, men den stakkars villmarkskatten min får mange - tross reseptmidler.

Og årets første var en kjempeflått!
Den er ikke hårete altså, det er pels fra stakkars Rasmus som fulgte med når den ble fjernet fra han med vold.

Jeg gjorde bildet lite, for den er så ekkel, men hvis du vil se nærmere på den kan du klikke på bildet og få det større. Men da vil jeg si du er ekkel...


Heldigvis har vi vårens vakreste dyreliv som motvekt, herr og fru Kjøttmeis i nummer 50c. De er en ren glede å både se og høre på. Og her om dagen hørte jeg tynne pipelyder og begynte å lure på om fuglebarna var fortidligklekket. Men det var fru Kjøttmeis som peip, så jeg jeg klikket forundret på opptak.
Og her er det jeg fikk se:

Hva er det egentlig som skjer her?
Er det øvelse for famtiden når eggene er klekket og barna piper etter mat?
Er fru Kjøttmeis sulten og piper etter en snack?
Og hva driver herr Kjøttmeis med, hvorfor kommer han ikke helt inn med godbiten (grøss) han har i nebbet?

Har han blitt helt koko, der han leker omvendt gjøkur med vidt oppsperrede øyne?!?