Kom mai, du skjønne...milde?

selv Sofie ble sjåkkert

gjør skogen atter grønn...hvit?!?

julestemning på terassen...

Ærlig talt, man skulle ikke måtte finne seg i at snøen faller i mai, det er en slags blasfemi mot den hellige våren. Her er frøer sådd til spiring, egger lagt til ruging, og alt ligger til rette for blomstrende og kvitrende vår - og så blir det vinter!? Makan. Godt den ble kortvarig...

Og ikke nok med det, en liten Harrytur sparket igjen ben for mine gode Roede-forsetter. Men hallo, hvem kan holde seg på "Godisfabrikken"? Godisduften ozer jo inn gjennom nesen og kortslutter hjernen så man går rett inn i dundrepsykose.

Mine planer var kun kyllingfilet, uten saltvann, og å være kvotehode for en nikotinslave.

Men hva kom jeg hjem med? Saltsøt Popcorsjokolade i glanspapir som minnet om My little pony - den ga utslag på både søthunger, salthunger, og mitt indre barn som stadig sier: "Fina lille Krumelur, jäg vill inte bliva stur!". (Pippi Langstrømpe) Og så var den ikke verdt kcaloriene en gang, fant jeg ut da halve var fortært og jeg begynte å se klart igjen. Og fikk småkvalm øye på posen med mer salt og søtt som ventet.
Faaack! Enda mer penger i søpla...! Det er ikke lett å stagge sin indre dundre, skal jeg si deg!

Ah jah, nummer 50c får i dag stå for "all things that go well". For der ruges det nå om ikke 24/7, så store deler av døgnet. Og rugekassen viser seg å være velkonstruert, med innlagt lys og ventilasjon. Lyset er bra for fotografen, og ventliasjonen kommer til å bli bra for pipippene i den kommende varmen. Sier vi...

H*n ligger godt og lunt i edel Sofie-ull

Men må av og til strekke på de tynne beina

og strekke på de raske vingene

Og i rugepausene teller vi ivrig egg. Her vises 9 egg, men siste telling avslørte tilinger

herr Kjøttmeis mister rugekonsentrasjonen og forlater eggene til fordel for noe på utsiden.

I denne lille snutten hender ingenting, det er bare et levende bilde av en vakker liten pipipp som sover fredelig mens h*n ruger i et solfylt rede...


Det er forresten veldig vanskelig for en ornitologisk amatør å vite om det er herr eller fru Kjøttmeis man ser. For det eneste som visst nok skiller dem er at han har en bredere svart stripe på brystet, og den er vanskelig å se ovenfra. Så jeg bedriver ukvalifisert gjetting som nesten kun bygger på kjønnsfordommer fra menneskelivet. ;o)


Nuh skal jeg gå å kaste noe godis. Trur eg.

Altså - eggende avsløringer

Hvis årets kjøttmeispar er det samme som ble skremt bort i fjor, så har de blitt flinkere foreldre. For i fjor var redet avslørende åpent og eggene på utstilling. Men i år finns ikke et spionkamera i verden som kan trenge gjennom det tilslørte redet og avsløre om det inneholder verken kronjuveler eller egg.

for fru Kjøttmeis dekker til med et ugjennomtrengelig tett og lunt teppe 
av Sofies avbørstede pels.

Og jeg har blitt en bedre spion, for jeg har googlet kjøttmeisens instinktive vaner. Jeg må jo vite hva herr og fru Kjøttmeis egentlig har for seg, der inni sitt lune rede. Sånn at jeg ikke fantasitolker og lyver for mye.

Kort sagt: kjøttmeisen plopper ut ett egg hver dag, til kullet er fullagt (6-12 stk), og først når meisesjura er tom for egg, legger hun seg til å ruge 24/7 i et par uker, slik at alle gaphalsene skal bli klekket samtidig.

Så hvis jeg skal tolke det jeg nå har skjønt rett, så kan fru Kjøttmeis ha lurt meg i en uke allerede, da hun først ble observert som fluffy meiseball (takk for den, lille Elin) på redet i skumringen. Her trodde jeg hun bare bedrev prøveligging eller tok en siesta, og så sneik hun sansynligvis ut egg, bak mitt spionerende cam.
Men jeg har som sagt blitt en bedre spion, så jeg satt med brillene på nesa i skjemen, og fingern klar på utløsern, og ventet tålmodig i 14 timer i dagesvis på at hun skulle avsløre sine hemmeligheter.

og hver dag i kveldingen kommer hun inn og rer redet for natten

borrer seg på hodet gjennom det tykke pelsteppet

vifter og koster med vingene så pelsen fyker

og DER, i et kort lite glimt, skimtes to av x antall egg!

                             Jeg skal bli bestemor!

6 bein til skogs & fru Kjøttmeis hemmeligher

Åh  herrlige vår og herrlige skog, det er så vakkert at jeg renner over av klissete klisjeer, og kan gråte om kapp med småfuglenes sang. Det er så vakkert at hjertet mitt brister om kapp med knoppene!

Ok, jeg skal slutte nå før klisjepolitiet kommer og tar meg, men bare se!

trærnes lysegrønne slør mot den vårblå himmelen

tepper av hvitveis

tuer av hvitveis

tuer av blåveis

er litt usikker på hva dette er, men det fløy rundt meg hele veien til Hundehjørnet

Hundehjørnet ja. Et perfekt sted for å sosialisere. Og jeg har tenkt. Lenge og vel.
Og kommet fram til det at rådene om å begrense kasteball-lek nok har noe for seg.
All Sofies oppmerksomhet skal være på verden utenfor og ikke på ballen og meg.
Og hun pleier å bli så ekstremt fokusert på ballen at hun enser ikke annet.
Så fra nå av skal ikke ballen med på tur, den kan vi leke med hjemme.

Det tar nok  litt tid før hun slutter å assossiere Hundehjørnet med ballballball. Men akkurat denne dagen fikk hun en flying start, for der var fullt av hunder å sosialisere med. Og spesielt heldig var gruppen store besøkshunder på tur, for de kom rolig bort til meg for å la seg klappe, og var så lite truende at Sofie ikke ble det spor sjalu.
Og så var der flere på hennes størrelse som ville være venner

Og Sofie sniffed butts

Og ble buttsniffed

Og buttsniffed toback again again

men WOW, hva slags fjes er det i andre enden??!
Sofie rygget faktisk når den lille herremannen snudde seg

Og hun lo og LO, og hylflirte at han lignet enda mer på en ewok enn hun gjør!

Så jeg måtte jo google rasen når vi kom hjem, og jommen hadde hun rett. Det sies faktisk i at den rasen ble brukt som modell for Ewokene i Star Wars. Man lærer så lenge man har google!

Brussels Griffon

Ewok

Nei, nå pratet jeg meg helt bort i Hundehjørnet igjen, og bloggen ble rent for lang. Igjen.
Jeg fnatter ikke hvordan folk får til å blogge kort!

Fru Kjøttmeis eggende hemmeligheter får vente til å avsløres i morgen...

Mens vi venter på egg

I år bestemte jeg meg for å ikke gidde noe frøsåing, med innesåing og prikling og drivhus, siden jeg før jul klarte å rydde frøbeholdningen min helt bort.
F..n ta den førjulsarbeidsiveren min!

Men med april kom frøposene i butikkene, side om side med påskemarsipan til nedsatt pris.
Og jeg klarte ikke motstå. Verken eller...



Men disse frøene skal såes direkte ute, så det skal jeg gjøre en dag.





Så snart det slutter å regne...

Utendørssysler frister ikke i regnvær, så det. Innendørskos kler meg bedre på sånne dager.
Og siden jeg prøver å pense meg inn på den smale Roede, men ikke helt er der, så følte jeg meg inspirert til å utnytte det tidligere nevnte appelsinstrøsselet til noe mer enn å smattes på. Det er  jo tross all skapt til å være kakepynt...
Så kake. Sjokoladekake! Men akk, DET hadde jeg ikke i min årgangsskuff, verken i utgått best før-avdelingen eller i ferskere utgave.

Heldig nok viste det seg at da jeg seenere gikk for å handle sunn helgekos, at en pose med kakemix og glassur hoppet ned i handlevognen min, og gjemte seg mellom knekkebrød med sesamfrø og magerost med kylling.

Og som kjøpt, så bakt.

Så fristende duft avga den nybakte, at den måtte prøvesmakes FØR jeg fikk på glassur og strøssel.

Men akk, etter en full kaketallerken, med magerkesam som søthetsnøytralisator ved siden, var inntatt, så mistet jeg helt appetitten på den søte nei-maten...

Så da kaffefilteret veltet og grugget gruff over hele kaken, anså jeg det som et varsel fra den hellige Roede-ånd, og kastet ut alle de milliardene med kcaloriene som retten og sletten ikke smakte like mye som de kostet.

Fra mix til søppel på 1-2-3!










Hva de spiser i 50c vet jeg ikke, men det smaker neppe bedre. De er fremdeles fraværende hele dagene og gjør sine pippippplikter, men i kveldingen er en av dem der og koser seg i det pelsforede moseredet sitt.

Og ikke vet jeg om kameraet gir dem statisk elektrisitet i underduna, eller om de leker pinnsvinballer. Men de fluffer seg opp til de ikke lengre ligner på kjøttmeiser.
Jeg har undret meg litt over det...

Og jeg undrer meg fortsatt.... Fru Kjøttmeis, skjuler du noe for vårt BigBirdy-kamera...?

 

On the Roede again!

Det er i alle fall planen, på sikt.
Må bare justere meg inn på det først.
Jeg har allerede veid og målt og registrert sannheten på Roedes nettside, som jeg tenker bruke solo denne gangen. Kurs er finfine greier, men jeg er blakk.

Men, når man først er frafallen fra den magre sti, så gjør en ekte tjukkas ALT for å utsette slankekuren litt til. Eller livsstilsendringen som det så pent heter.

Så neste steg ble å bytte ut (spise opp) trøstespisingsmaten med sunnere alternativer. Det viste seg å gå alt for fort, så for å forlenge utsettelsen enda litt til så gikk jeg til angrep på årgangslagret - nemlig alt som har blitt gjemt og glemt innerst i skuffer og skap, lengre enn jeg trodde faktisk.

Gårdagens middag ble løse fryserpølser med en pakke Gratinerte poteter, som gikk ut i 2010.

Middagen hadde en ettersmak av fryseboks og papp, men er man blakk så kan man jo ikke kaste mat.

Så til dessert nøt jeg forsiktig en kokosyoghurt som heldigvis var fra i år, men som gikk ut for en måned  siden.
Smaken var dog upåklagelig.

Som ettermiddagsgodis smattet jeg henført på kakepynt som også skulle vært brukt i 2010.
Det smakte både friskt og godt av appelsin, så det føltes nesten litt sunt.





I skrivende stund er det høylydt aktivitet i magen, men det trenger ikke å ha noe med "best før"-maten å gjøre, det kan være den store muggen med fruktsmoothie med havregryn som vandrer nedover tarmsystemet.  Jeg er mett, men jeg tror jeg snart får bedre plass i magen. Og det er bra, har noe mystisk "wok-kjøtt" jeg er litt spent på i dag.

Sånn går dagene i 50 A.

50 C er det heller ikke så mye interessant å fortelle om, men sånn ser det ut der nå:

Redet er ferdig oppredd og foret med pels fra nummer 50's firbente lodott; Sofie
(har tømt hundebørsten i nærheten av 50c de siste dagene)

Og nå tror jeg herr og fru Kjøttmeis bruker dagene til å flørte luftig og synge sanger i hekken, og hva nå sånne små pippipper gjør før de legger sine befruktede egg i redet. Det legger jeg meg ikke borti.

Men de er innom å prøveligger redet og/eller tar seg en siesta innimellom

Hmm, jeg ser at det allerede snart er helg, og da kan man ikke starte med slankekur altså. Det strider mot tjukkasloven, så det får vente til mandan.
Lurer på om jeg ikke har en pose muffinsmix fra 2009 innerst i skapet...
*rai ti tai ti tai*

Altså - nye beboere i nummer 50

Denne gangen uten avsporing til Hundehjørnet og Sofiepotteplanter, helt sant. Skal bare starte med begynnelsen, som var i fjor:
Etter mye planlegging og snekring og montering fikk vi en ny boenhet i nummer 50 - en fuglekasse i pæretreet med montert kamera på toppen. Vårt eget lille ornitologiske BigBrother, liksom.
herr og fru Kjøttmeis rakk å flytte inn i 50c og legge sine egg, før nummer 50's jegermeister fulgte sine instinkter opp i pæretreet - som vi ikke hadde sikret godt nok. Kan jo ikke klandre han, det er jo hans egne jaktmarker.

forlatt og kalde...

Om han fikk seg noen fuglemiddag den dagen vites ikke, men han dasket til noen egg, og satt lenge å ruget oppå fuglekassetaket. Og den trusselen tok herr og fru Kjøttmeis veldig alvorlig, og fløy sin vei fra sine små uklekkede, for aldri å komme tilbake... Før i år!

 

 I år har vi ny fuglekasse med nytt kamera på ny plassering - på toppen av en helt ny staur.

 

 Og det tok ikke mange dagene før herr Kjøttmeis kom på visning i nummer 50c.

 

Han hadde med seg moseprøver, for å planlegge innredningen, regner jeg med.

 

Og han hakket og dunket i veggene, og målte opp boarealet med vingene sine.

Det var stor aktivitet der inne, og ikke så lite leven.

Noe som katten til slutt registrerte.

Og kom luskende.

Og klatrende...

paralysert pippipp

Men pålen holdt, herr Rasmus Monsen fant ikke klofeste, så han ble til slutt pottesur og kom jamrende inn og trampet rett opp på loftet og ble der resten av dagen.

Og selv om herr Kjøttmeis først satt som paralysert av katteklorelydene, for så å fly sin vei. Så kom han tilbake med flere moseprøver, og fortsatte med vingemålingen og hakkingen i veggene.

  

Og nå har herr og fru kjøttmeis (jeg vet sant og si ikke hvem som er hvem) tatt med så mange moseprøver at det begynner å ligne et innredet rede, så jeg regner med at de har flyttet inn og kommet for å bli.

          Vårt ornitologiske BigBrother BigBirdy er i gang!

  

Vår og nye beboere i nummer 50!

Årets første vindusveps

Vårsol med løfte om sommer

Joda, våren kom i år også, og enda er det meste av den foran oss. Men skogen har et lysegrønt skjær over seg av bristeferdige knopper, og krokus og liljer har albuet seg opp av fru Franzens velfriserte blomsterbed. Ikke hos meg altå, mine bed og hage er tildekket av fjorårets meterlange gras - man aspirerer jo å være Torneroses overgrodde hage. Og det tar litt tid for spede vårplanter å kjempe seg gjennom den tettvevde isolasjonen. Kjenner jeg burde gartnerere litt...

Men hvem trenger liljer og krokus når man har en SÅ vakker plante som vokser i storpotta!

Når inspirasjonen for å hakke løs fjorårets isolerende vekster vokser seg påtrengende sterk, så flykter vi ut i villeste skogen og ser hvor fint naturen selv ordner opp. Der får det ligge å bli til ny jord som kan gjødsle og gi nytt liv. Hvofor er ikke det like logisk for hagen?
Anyway, sånt tenker ikke Sofie på, hun ser skogbunnen som en lagringsplass for all verdens spennende dufter, og det er mye hun har å snuse gjennom og tolke over. Men hun har det travelt, for hun vet at der framme venter Hundehjørnet og Den Store Balljakten.

Kom da!

KOM DA!!!

Endelig framme på Hundehjørnet
  hvor ballen bjeffes fram

Og ballen blir jaget på tyss og kvers
og rundt og rundt et tre

som andre hunder har løpt rundt og rundt før,
og skapt den klassiske hundekarusellen

Hjemveien kan nytes i fred og ro, med en sliten hund
som tusler mer bak enn hun løper foran

Jeg er seriøst forelsket i eventyrskogen!

Og ja, de nye beboerne i 50c, det får bli i morgen. Nå gidder jeg ikke mer.
Men det er ikke vepsen, asså...