Trist som faen - en tragedie i nummer 50C...

Naturen er brutal og livet er sårbart, så lite skal til for å forstyrre den fine livsveven.

Familielivet som hadde startet i nummer 50C, i fuglekassa i pæretreet, er over. Herr og fru Kjøttmeis har forlatt redet, og noen i min husholdning har skylden. Aller mest meg som ikke hadde gjort nok for å beskytte den lille familien... *sukk*

Begynnelsen på slutten startet på fredag den 13.
Jeg hadde selv overlevd denne skumle dagen ute i verden, og kommet meg hjem til tryggheten og livet mitt i nummer 50. Og jeg hadde til min store glede endelig fått tatt bilde av både mor og far Kjøttmeis sammen, da han kom på en av sine lynkjappe snackleveringer. Se så søte de er...

Og så, mens jeg lagde en etterlengtet middag på kjøkkene, så hørte jeg leven gjennom cammen. Det skrapet i mikrofonen og skjæra skrallet og kjeftet. Ikke visst jeg at de var småfuglenes natteravner. Og like etter ble en annen lyd fanget opp av mikrofonen: "mjæuæuæuuu" - The Cat is in the Tree!!!
Jeg løp ut for å jage Rasmus Monsen som var på jakt, men jeg lo litt også for man er da stolt av sin lille villkatt. Så jeg tok bilder mens jeg jagde han hviskende, for å ikke skremme pippippene mer enn nødvendig. Og fikk surret en foreløpig katteblokkering av presenning rundt trestammen.

*sniff sniff* det lukter middag nerri her!

Attehva? Jeg gjør ikke noe galt, jeg bare sitter her og ser på utsikten over hagen min..

Oki da, hvisomatte det betyr så mye så kan jeg vel gå ned...

But remember - I am ScaryCat, og jeg ruler nummer 50!

Vel inne kunne jeg sjekke ståa inne i fuglekassa med å svinge cammen mot alle hjørner. 
Ingen døde småfugler, og bare et egg på avveie og en liten fjær.

Og hvem kan vel klandre en søt liten utekatt med alle jaktinnstinktene i behold.
Det er naturens gang, og tross alt var alle like hele, it's still hope...

I skumringen kom mor Kjøttmeis tilbake og rugget seg godt på plass på de 7 eggene som fremdeles lå i redet.
Men så falt natten på, og jeg regner med at Rasmus var innom og skremt rugeren igjen. For da jeg våknet og slo på skjermen så jeg bare et tomt rede med ensomme egg i. Og jeg måtte foreta flere sikringsjusteringer i løpet av dagen, for Rasmus fant veien opp i treet, igjen og igjen.

Når jeg endelig skjønte hvilken rute han tok opp så var det nok for sent, mor og far stolte ikke lengre på tryggheten. De var innom treet og tittet inn i kassa og skvatret litt, flere ganger. Men til slutt forlot de nummer 50 C og eggene sine...

Og når mørket senket seg var eggene fremdeles alene og kalde og ganske sikkert livløse...

Jeg innrømmer det gjerne; frua i nummer 50 A gråt en liten skvett for de små fjærballene som aldri skal komme ut av skallet sitt...

I dag er det like stille, hører bare regnet som faller på fuglekassa. Håper mor og far Kjøttmeis har startet på nytt kull i et tryggere rede. Og i dag skal eggene fjernes og kassa sikres litt bedre, så kanskje kommer et annet fuglepar og flytter inn og starter en familie. Kanskje svarthvit fluesnapper, for de legger ikke eggene sine før i slutten av mai.

Men i dag har jeg spist kokte egg til frokost.
Jeg vurderte et lite øyeblikk om det var litt makabert av meg, men er det søndag så er det egg, så det. Life goes on, om det enn kan være trist som faen...