søndag 6. februar 2011

Jeg er min egen bestevenn.

I am Bra...
En tanke generert av facebookmisunnelse. 

ALLE på facebook har så hyggelige og aktive sosiale liv, store og elskelige familier og en mengde gode venner de er sååå glade i!

Alle bortsett fra meg, som valgte å bosette meg et sted hvor jeg ikke har andre venner i nærheten enn de som bor i mitt lille univers i nummer 50.

Så derfor er det en nødvendighet at jeg er min egen bestevenn. Det er jo det både det enkleste og tryggeste, for folk flest er jo likevel idioter med like uinteressante liv som meg.


Og jeg ER jo tross alt den jeg er oftest sammen med.


Ikke for det, å ha seg selv som bestevenn betyr ikke nødvendigvis at man alltid har noen å stole på, som bare vil en vel og som aldri svikter eller sårer. For jeg kan være veldig upålitelig når det gjelder å holde avtaler med meg selv, og jeg kan være temmelig hard og sårende i selvkritikken - jeg ER tross alt min mors datter.

Men vi jobber med saken, me and myself.
Jeg har i alle fall valgt å slå meg på lag med meg selv og være min egen bestevenn. For å holde et øye med meg selv. liksom.
Keep youre friends close but youre enemys closer.
If you can't beat them, join them.
osv.



Men ellers er jeg en ganske fin bestevenn, det er ikke noe stress liksom - ingen krav og målestokker jeg må oppfylle. Og jeg legger ikke feller for meg selv eller krever at jeg skal gjøre like mye for meg som meg gjør for jeg. Jeg godtar meg selv som jeg er, vel, mer eller mindre...

Jeg kan bli ganske lei av at jeg er sånn detaljefrik at jeg aldri blir ferdig med private prosjekter, eller for at jeg er så blind for rot at jeg ikke få båret eskene med julepynt til sine designerte lagringsplasser, eller blir så distrahert av mine egne fasinerende tanker som leder meg utenfor min oppsatte timeplan...

Men vi hygger oss i hverandres selskap, og jeg lager en knakande god søndagsmiddag til meg og jeg: svinefilet (jepp; rødt kjøtt) med lett-mumma til, akkurat sånn som jeg liker det! Takk meg, er glad i deg jeg, bestevennen min!

Friends come,
and friends go,
but I will always be there with me.

Wherever I go, there I am.



 



 (klarte jeg å ikke høres patetisk, ensom og bitter ut? Oh Lord, tror jeg må ut å lufte emo-hjernen litt...)

2 kommentarer:

  1. Gud....traff du mange rett i....der eller??? Jepp - hvertfall meg! Jeg er også veldig gla di meg men jeg stikker ofte kjepper i hjulene mine også og har litt problemer med å bli kjent med andre enn meg selv, hey jeg kjenner jo knapt meg faksisk enda vi har vært sammen i snart 44 år! Mått no snufs litt også da, for litt sårt e det nu - du i nr 50 og e oppi Selbu....yuck - lika IKJE Selbu!!!! God onsdagsklem tel deg og deg <3

    SvarSlett
  2. "If I don´t know me by now..."
    Vi får bare innse at vi er en like stor gåte for oss selv som for andre. :o)

    Og ja, det er jo typisk at mennesker man liker ikke bor nært nok til å være venner irl. Men det er nå godt å ha godinger på nett også!
    Torsdagsklem til du og deg også! ♥

    SvarSlett