Luke 7 - snø og baking

(og 7 dager til jeg er hjemme igjen)

Jeg tror ikke det er en hund i verden det er enklere å reise med enn Sofie. 

Hun ligger der inni Sherpabagen sin og stirrer taust og storøyd ut på alle menneskene som haster omkring nedlastet med baggasje. 

Og om hun egentlig vil tisse så kniper hun igjen  hufsa og kommer verken med et pip eller en dråpe, før hun kommer helt fram til mojmojs hage.

Flink jente!

Mens vi satt der på Gardermoen og stirret på hver våre ting, så kom adventsnøen jeg ventet på og pyntet lille huset mitt. Eia var jeg der..

I steden fikk vi bare nyte synet av snøen fra flyplassen og flyvinduet.

Og jaggu er de effektive på Gardermoen, nå sånn helt i begynnelsen av vinteren. 

Det var sikkert 28 brøytebiler som kjørte i kortesje fram og tilbake på flystripene, og store innsektlignende maskiner kom å aviste vingene våre før vi fikk ta av fra den nybrøytede rullebanen.

Makan, be helt impregnert jeg! 

Men så kom vi frem til mojs hus, og der fikk jeg meg en liten overaskelse, i form av en trepinne med solbriller på. Under havregrøten min i den minste kofferten hadde han blindpassasjert seg, den lille luringen!

Men hva kan man vel si... velkommen tilbake til nordnorge, Mister Nelson!

I dag har vi bakt krumkaker. Jeg og moj altså, ikke Mister Nelson, han har koffertarrest.

Moj lagde deigen for å få den helt riktig, og jeg fikk steke krumkakene nesten helt på egenhånd. Trikset er å si at man ikke kan snakke fordi man må telle sekunder.
I am s.m.r.t.

Og vi har vært på shopping. Jeg og Sofie altså, ikke moj. Hun er fryktelig gammel, stakkars.

Og der nede til venstre i bildet ser jeg hvor det ble av gløggen som forsvant. Den ligger igjen i handlevognen på taxiholdeplassen utenfor kjøpesenteret. Faen.

Jaja, jeg skal kose meg med en Nordlandsjuleøl etter at Berlinerkransene er bakt, og nå roper de utålmodig på meg. Vel, det er vel moj som roper, ikke de ubakte kakene. Forresten roper vel ikke moj heller, ikke med stemmen i alle fall, mer med blikket og sukkene...