kap.1 : Ført-ish, Feit og Uferdig

...vel, det er allerede syv år siden jeg fylte førti, men jeg er feit og uferdig. Det skal jeg ha.
Jeg er feit fordi jeg har slanket meg hele livet, pluss at jeg er fette lat og avhengig av/trøstespiser raske karbohydrater. *ærlig*
Og jeg er uferdig fordi jeg vetta faen ikke hvem jeg er enda, og om jeg har et liv. Eller jo det vet jeg sannsynligvis, jeg vet bare ikke at jeg vet det.

Og det er det jeg vil finne ut av. Om jeg har et liv altså. Før det er for seint, lissom.

Jeg har nemligen begynt å se tegn til at tiden snart er ute. Reproduksjonsmaskineriet slarker og driver på å nedlegge eggleggingen. Hvilket er greit, det var allerede for seint å begynne å produsere barn da jeg fylte førti, for syv år siden. Så hvem trenger den sporadiske forstyrrelsen som for det meste består av PMS? But I digress, det er et annet og enda uinteressantere kapittel...


jeg var et veldig rosa barn, men ellers søt som et sukkertøy på den tiden, sant?

For begynne på nytt, og si det veldig enkelt; det hele startet i grunnen med at jeg ble født, deretter gikk det bare nedover. Akkurat som verdien på en bil synker når den kjøres ut fra forhandlermammaen sin.

Aldri gift, ingen barn, for tiden arbeidsledig og sykemeldt for ankelbrudd nr.2 på 1 år.
(I am a CATCH, I tell ya)

Det første grå hår ble storøyd observert og ekstrahert for tjuesyv år siden. (juhu, voksen)

Forrige uke sa optikern at jeg skulle hatt lesebriller for lenge siden. Hvilket ikke sank inn der og da fordi jeg var så satt ut av at han var så langt innenfor intimsonen min og stirret meg så dypt inn i øynene.
(omg omg holdpustensåhanikkeluktermindårligånde)

Og så i dag kom det foreløpige (anti)klimaks i det jeg prustende entret bussen på krykker;
"skarru du ha honnørbilett?"

*Rungende Rosa stillhet, etterfulgt av et lett fornærmet latterbrøl innihodetmitt*


bak krykkene skimtes ikke den teite bussjåfførn











 

btw, det var bomtur; smultringhimmelvogna var ikke åpen...*snufs*





　





Og hvorfor skriver jeg denne lett navlebeskuende sludringen i en blogg og ikke i en privat dagbok?



Jeg håper selvsagt at en sosialantropolog skal grave fram bloggen min om 200 år og trekke den konklusjonen at... vel, hva som helst egentlig...

*kremt*

Jeg vil benytte anledningen til sende en takk 200 år fram i tiden for at denne sosialantropologen tar seg tid til å lese bloggen min og trekker noe som helst, på grunnlag av mine tastetrykk. Kanskje det bare blir pusten i et dypt sukk, who cares anystreet - jeg er blitt død og til støv for evigheter siden.

Neida, jeg er bare nok en pr-kåt blogghore som vil ha min del av nettmerksomheten.

Jadda, og sånn går no dagan...

PS. Den ekle lilla fargen på teksten er i anledning den store dagen: 1. desember, 1. adventsluke åpnet (den sjokoladen var ikke mye god), og mitt 1. innlegg i min egen blogg.