Luke 12 : Det blå huset og fordums minner

Søndag... Hjemme hos meg selv er det min besteste arbeidsdag, men her er hviledagen svært hellig. Og når man er i Roma så gjør man selvsagt som romerne - bortsett fra at jeg ikke deler de "romerske" heilage søndagsinteressene. Så hva gjør man da? Jo, man tar hunden med på søndagstur mens gud tjenes med salmesang og klokkeklang på radio og tv. Jada, den ene etter den andre.

Og så finner man styrke i lengselen til fordumse tider og de nåværende unge voksne barn, og trosser protester og drar på besøk til det blå huset som man har tilbragt så stor del av livet i. Hjemmehuset til den bedårende niesen og den kamerasky nevøen. Og DER tennes adventsstaken!

Så tenner vi tre lys i kveld
for lengsel, håp og glede.
De står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi tre lys i kveld,
for lengsel, håp og glede.

Sofie er ikke udelt begeistret for nok en lang biltur, men finner glede i å møte igjen folk og fe og den svært langbeinte Zorro (Langbein) - som tilsynelatende ikke kunne brydd seg mindre.  Den langbeinte fuglehunden er faktisk redd min lille pelsdott, som fikk han til å rygge når hun forsvarte sin lille flekk med et voff. Dog endte kvelden i en snute mot snute-hilsen.

Men den gamle godpusen mangler, Metti som ble 22 år har reist til de evige jaktmarker siden sist jeg var her...

Metti, gatas skrekk og Zorros sjef - hils Sofus!

Zorro (Langbein), den keitete og beskjedne

Takk for fordumse minner
og i kveld, 
både store og små,
firbeinte å,
glad i dere alle!



                                                                           Klem fra lengtende emo-Pinky...